Forord til nettutgaven

Leidangen i operativ tjeneste er min masteroppgave i historie fra Universitetet i Bergen 2005. Kyndig veileder var førsteamanuensis Geir Atle Ersland.

Oppgaven tar for seg leidangen – den sjømilitære, men også delvis landmilitære, hærorganisasjonen fra norsk middelalder. Leidangshæren besto av bønder med eiendomsrett på jord.

Leidangen i operativ tjeneste analyserer leidangens rolle i kamp fra slaget i Hjørungavåg i 986 til vitalineroverfallet på Bergen i 1429 – et slag som ofte har fått betegnelsen leidangens siste tokt. Jeg har forsøkt å kaste lys over hvilken rolle bøndene spilte under kamphandlingene, i samspill med kongens profesjonelle krigere representert ved hirden, huskarene og gjestene. Oppgaven er innom flere kjente slag, blant annet de som sto på Stiklestad, Kalvskinnet, Ilevollene, Nordnes, Fimreite, Largs, Fulford og Stamford Bridge.

Den trykte oppgaven besto av 106 sider, inkludert fotnoter, litteraturliste og ni illustrasjoner, kart og fotografier. Den digitale utgaven har et system som gjør det lett å lese fotnotene i teksten ved å holde musepekeren over fotnotelenken. Eksempel:76

Spørsmål eller kommentarer?

Bruk kontaktskjemaet på enten svartkrutt.net eller bloggen min.


Innhold

Figurliste


Innledning

Leidangen

Leidangen – den sjømilitære organisasjonen som trolig ble innført av Håkon den Gode til forsvar mot sønnene til Eirik Blodøks – regnes ofte som bærebjelken i det militære forsvaret av Norge i middelalderen. Leidangsordningen ble sannsynligvis innført på midten av 900-tallet og ser ut til å ha eksistert gjennom hele middelalderen. Leidangsordningen baserte seg på at bøndene skulle stille skip, mannskap, våpen og kost for kongen, som kunne kalle ut leidangen på kort varsel dersom han trengte styrker til forsvar av riket. Ifølge Heimskringla var det Håkon den Gode som bestemte at landet langs kysten skulle deles inn i skipreider, så langt opp i landet som laksen gikk. Det enkelte skipreide pliktet å bygge et skip av en nærmere påbudt størrelse, samt å vedlikeholde, utruste, bemanne og proviantere det.1

Leidangsordningen var ikke frivillig og kan sammenlignes med en skatt. Det må her skilles mellom skatteleidang og utfareleidang. Utfareleidangen er ytelser som er knyttet til leidangstjeneste, proviant og skip. En annen ytelse, som for eksempel bordleidangen, var ikke direkte knyttet til militære tjenesteplikter, men var en skatt som gikk med til å underholde kongshirden og de som satt rundt kongens bord.2 I denne oppgaven vil jeg kun konsentrere meg om utfareleidangen.

Denne undersøkelsen vil ta for seg leidangen i operativ tjeneste. Forskningen omkring leidangen har til nå i stor grad omhandlet leidangens normative og ideelle karakter. Den operative tjenesten har i liten grad blitt belyst, og det er denne siden av leidangen denne oppgaven skal omhandle. Operativ tjeneste kan defineres som tiden fra mobilisering til demobilisering. Tidsavgrensingen er 986–1429. Den spesifikke tidsavgrensingen markerer begynnelsen og slutten på den operative leidangsordningen. Leidangens første slag regnes for å være sjøslaget i Hjørungavåg i 986 der Håkon jarl kjempet mot en dansk invasjonsstyrke.3 443 år senere – i 1429 – var leidangen ute på sitt sannsynligvis siste tokt da en vitalinerstyrke herjet i Bergen.4

Den operative tjenesten vil i mange tilfeller være synonymt med taktikk. Taktikk og strategi er to begreper som i dagligtalen ofte blir benyttet om hverandre. Taktikk vil i dette tilfellet omhandle det som leidangen foretar seg i møte med fienden. Det vil si at taktikken ofte blir fastsatt på kort varsel. Strategi innbefatter som regel mer langsiktige planer, og kan defineres som det en ønsker å oppnå. For eksempel vil den overordende planen for bruken av leidangen i en krigssituasjon være en strategi, mens planene som blir lagt i forkant av et slag eller en trefning vil være taktikk.

Leidangen opererte sjelden eller aldri alene, og tjenesten var i et konstant samspill med kongens profesjonelle tropper: hirden, gjestene og huskarene. Begrepet profesjonell trenger en utdypning. I denne sammenhengen vil profesjonell bety at en kriger lever av krigen, ikke at han nødvendigvis er spesielt dyktig eller godt trent, men at han er knyttet til kongen gjennom et husholdsforhold. Leidangsmennene var på sin side bønder, og ikke spesielt trenet i krigføring.

Problemstilling

Målet med denne oppgaven er å finne ut hvordan leidangen fungerte i operativ tjeneste – med vekt på det taktiske samspillet med de andre troppetypene. Et sentralt element vil bli å finne ut hvordan leidangshærene ble brukt sammen med hird, huskarer og gjester. Jeg vil også forsøke å finne ut om leidangens rolle forandret seg gjennom den tidsperioden undersøkelsen omfatter, og eventuelt hvorfor rollen forandret seg.

Oppgaven vil bli bygget opp med et kapittel om leidangens historiografi og kildegrunnlag. Deretter vil jeg se litt generelt på våpen og stridstaktikk i middelalderen. Kapitlene om leidangen i operativ tjeneste vil bli delt inn i tre kapitler. Først vil leidangens rolle til lands i Norge bli undersøkt. Deretter vil jeg se på leidangens rolle til sjøs. Denne delingen er gjort for å skille mellom sjøstrid og landstrid, som i utgangspunktet er så forskjellige at det er mest hensiktsmessig å behandle dem atskilt. Til slutt vil leidangen i utenlandsbruk bli undersøkt, det vil si i de tilfellene leidangen ble brukt utenfor landets grenser. Her vil jeg spesielt legge vekt på to leidangstog til utlandet: Harald Hardrådes invasjon av England i 1066 og Håkon Håkonssons tokt mot Skottland i 1263. Hvordan forholdt leidangen seg i møte med utenlandske styrker? I denne sammenhengen vil det være spesielt interessant å se på hvordan leidangen og de andre norske styrkene klarte seg i møtet med troppetyper de ikke var vant til å møte – som for eksempel kavaleri.

I utgangspunktet tror jeg at leidangshæren på langt nær kunne måle seg med de profesjonelle styrkene i strid, men hvorfor var da leidangen såpass hyppig i bruk som sagaene gir uttrykk for? Leidangen må ha hatt en ikke helt ubetydelig funksjon selv om troppene kanskje ikke var av beste kvalitet. Her kommer forskjellen på spiss og masse inn. De profesjonelle troppene må defineres som en spiss i det norske militærsystemet innefor tidsavgrensningen i denne oppgaven. Leidangshæren var derimot en massehær, der kvantitet kom foran kvalitet. Edvard Bull skriver at: «En krigshistorisk gjennemgåelse av de kampene sagaene forteller om i det 11.–12. århundrede, vilde muligens kunne føre til en slags opfatning av hvad der var det viktigste i de eldste rikskongenes militærmakt, hirden eller ledingen […]»5 Dette er et spørsmål som også muligens kan besvares i løpet av oppgaven.


2. Historiografi og kildegrunnlag

Forskningslitteratur

En studie av leidangen i operativ tjeneste kommer inn under sjangeren militærhistorie. Denne sjangeren har vært lite utbredt i norsk historieforskning sammenlignet med andre land. Dette er et faktum, men hvorfor det er slik er det vanskeligere å finne svar på. I utgangspunktet burde militærhistorie være et viktig studiefelt, sett i lys av betydningen militærvesenet har hatt for samfunnsutviklingen i Norge. Kanskje ligger det ideologiske grunner bak. Ifølge Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch som virket på midten av 1800-tallet var den norske samfunnsorden bygget på den frie bonden med odelsretten, mens i Sverige og Danmark var samfunnsordenen bygget på føydalretten.6 Odelsbonden har vært viktig i norsk historieforskning også etter Keyser og Munch. Bonden tilhørte ikke den eliten som hadde monopol på militærmakt, han var bare en aktør når han ble kalt ut. Militærideologien tilhørte aristokratiet, noe som passet dårlig med fokuset på odelsbonden. Dette kan være en av grunnene til at militærhistorie i Norge ikke er utbredt. Om ikke de militære sidene ved leidangsordningen har blitt mye belyst så har på den annen side norske forskere vist større interesse for leidangens skattemessige side.7

Den tidlige forskningen om leidangsordningen har i stor grad dreid seg om leidangens normative karakter. Ebbe Hertzbergs artikkel Ledingsmandskabets størrelse i Norges middelalder fra Historisk tidsskrift i 1914, Edvard Bulls monografi Leding – militær- og finansforfatning i Norge i ældre tid fra 1920 og Harry S. Øbergs artikkel Leidangsordingen i lys av sagaene fra Historisk Tidsskrift i 1948 er kanskje hovedverkene i denne kategorien. Geir Atle Erslands nyere arbeid, i hovedsak første del av Norsk forsvarshistorie bind 1 fra 2000 er et hovedverk i den senere forskningen. I de tidligste studiene er det lovmaterialet som ligger til grunn for mange av konklusjonene, men disse kildene sier lite om leidangens praktiske bruk. Lovtekstene gir mye informasjon om hvordan leidangen i teorien skulle fungere, men vi vet lite om det virkelig fungerte slik i praksis.

Ebbe Hertzbergs artikkel fra 1914 forsøker å gi et svar på hvor stor og slagkraftig den norske militærmakten var i Norge i middelalderen. Hertzberg bruker en kvantitativ tilnærming og bruker lovmaterialet fra 1200-tallet som hovedkilde.8

Edvard Bulls monografi er preget av at den forsøker å gjøre greie for leidangens normative og ideelle karakter. Det vil si at han beskriver leidangen slik den ideelt sett skulle være, men det kommer fram lite om praktisk bruk. Bull har i stor grad brukt lovmaterialet som kilde og derfor er det vanskelig å få klarhet i om leidangsordningen virkelig fungerte slik det kommer fram i hans monografi. Sagaene er i liten grad brukt, og Bulls arbeid er preget av hans syn på sagaene som mindreverdige historiske kilder. Han får kritikk av Harry S. Øberg som ca. 30 år senere skriver at:

Det er selvsagt at alle som befatter seg med leidangsspørsmålet, før eller senere i en viss grad må ty til sagaene. Det jeg vil presisere, er at sagaene som hjelpemiddel og kilde til en rett oppfatning av hva leidangen egentlig var for noe, i alt for høy grad er blitt skjøvet til side og undervurdert.9

Når det gjelder Hertzbergs artikkel fra 1914 så er Bull «verken overbevist av Hertzbergs metode eller av hans resultater […].»10 Han mener det vil være bedre å angripe problemet fra en annen kant for å komme inn til kjernen av problemet.

Den nevnte Øberg forsøkte i 1948 å se leidangsordningen i lys av sagaene i en artikkel i Historisk tidsskrift. Som sitatet ovenfor viser mente han at sagaene var en forutsetning for å forstå leidangen fordi sagaene utgjør det eneste materialet som kan si noe om hvordan de gamle leidangsbestemmelsene fra Gulatingsloven og Frostatingsloven fungerte i praksis.11

Fembindsverket Norsk forsvarshistorie tar for seg perioden fra middelalderen til i dag, og første bindet er skrevet av Geir Atle Ersland og Terje H. Holm. Ersland tar for seg del 1 som spenner over tiden fra middelalderen til 1570. Leidangen står sentralt i hans framstilling, men også andre deler av den militære organisasjonen er med, noe som mangler i de andre nevnte verkene. Ersland bruker i motsetning til de andre både skaldekvadene, sagalitteraturen og lovene, noe som kan være med på å gi et bedre helhetsbilde av leidangsordningen sammenlignet med de tidligere verkene som, med unntak av Øberg, har vært skeptisk til i det hele tatt å bruke sagaene. Skaldekvadene er Ersland stort sett alene om å bruke som kilder for å forstå leidangsordningen.

Ersland tar også opp tråden etter Hertzberg når det gjelder det å vurdere styrken på leidangen kvantitativt, men søker i større grad enn Hertzberg å kombinere tall fra lovmaterialet og sagalitteraturen.12 Ersland slutter seg i prinsippet til metoden til Hertzberg, men justerer overslagene på steder der han mener det mangler kildegrunnlag. På det rent operative og krigstekniske området er det lite spesifikk litteratur, og det er ingen forsker som har spesialisert seg på leidangen som tema. Ersland drøfter i liten grad militærtekniske spørsmål som våpen eller kampformer. Hans hovedfokus er militærmakt som en del av samfunnsstrukturen, og et fokus på forsvar av riket mot trussel utenfra. Derfor er eksempelvis ikke borgerkrigstiden drøftet i nevneverdig grad, eller den mer aggressive bruken av norske militære ressurser.13

Forskningslitteraturens bruk av kildene

Lovene

Før Magnus Lagabøte samlet landskapslovene til én landslov i 1274 fantes det egne lover for landskapene Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Alle lovene hadde trolig egne leidangs- eller landevernbolker, men det er bare i Gulatingsloven og Frostatingsloven at disse bolkene er bevart.14 I Eidsivatingsloven og Borgartingsloven er det i all vesentlighet kristenrettene som er bevart. Leidangsbolkene i Gulatingsloven og Frostatingsloven vil bli de mest sentrale kildene i denne sammenhengen, sammen med Magnus Lagabøtes landslov som også har en egen leidangsbolk med 18 kapitler fulle av detaljerte regler for innbyggernes felles ansvar for forsvaret av landet. Det er viktig å huske på at Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 er en kompilasjon som bygger på de gamle landskapslovene.

Leidangsbolkene fra landskapslovene har i hovedtrekk fire kategorier med tanke på innhold: organisering av manntall (hva som skal ytes og hvem som skal yte det), organisering av leidangsferden, utrustning og beredskap og brudd på kongens bud.15

Det klareste fellestrekket med forskningslitteraturen om leidangen er at lovene er hyppigst brukt som kilde. Sammenlignet med sagaene og skaldekvadene er det liten uenighet forskerne i mellom at lovene er de mest troverdige kildene av de tre gruppene. Både Hertzberg, Bull, Øberg og Ersland har tiltro til lovene, og det er vanskelig å tenke seg at opplysningene fra lovene på noen måte skal være forfalskninger. Normativt materiale som landskapslovene regnes for å motstå tiden godt, noe som er mer omdiskutert når det gjelder skaldekvad og sagaer (se nedenfor).

Et problem med lovene er at leidangsbestemmelsene sannsynligvis har utviklet seg over tid, og det er vanskelig å vite akkurat når de forskjellige momentene har kommet inn. Vi vet at leidangsordningen er gammel, og at den sannsynligvis ble innført rundt Håkon den Godes tid, men vi kan ikke være sikker på at organisasjonen er lik den vi finner i de senere lovtekstene. Selv om Håkon den Gode kanskje innførte leidangen, så kan ordningen ha forandret seg i relativt stor grad fra den versjonen av leidangsbolken vi finner i landskapslovene. I Gulatingsloven er det også skissert omriss av et eldre leidangssystem.16 Derfor kan det være vanskelig å bruke lovene til å tidfeste når de forskjellige momentene kom inn i leidangsbolkene. Dette problemet finner man også igjen i Danmark.17

Sagaene

Sagaenes verdi som historiske kilder har vært debattert siden Lauritz Weibull og Halvdan Koht begynte å stille spørsmål ved bruk av sagaene på begynnelsen av 1900-tallet. Dette preger også forskningslitteraturen om leidangen. Den tidlige forskningen representert ved Hertzberg (1914) og Bull (1920) bruker sagamaterialet i liten grad i sine studier av leidangen. Før denne debatten ble sagaene i stor grad tolket bokstavlig. De tidlige norske historieforskerne blant annet Keyser og Munch la stor vekt på sagalitteraturen.18 Disse tidlige norske historikerne hører til det som gjerne kalles friprosalæren. Friprosateorien går ut fra at sagaene ble komponert samtidig med at hendelsene fant sted og at de så har vært overlevert muntlig i flere generasjoner til noen skrev dem ned. Friprosaistene hellet til at sagaene stort sett var korrekte, men de drøftet motsigelser etc. De var klar over at mange sagaer var skrevet ned flere hundre år i etterkant av hendelsene, men la såpass stor vekt på dem fordi de var basert på en muntlig tradisjon som var godt innprentet.19

Fra Munch og Keyser og fram til 1920-tallet var tendensen at man ble mer og mer skeptisk til sagaene. Den såkalte bokprosalæren, som til en viss grad forkastet sagaene som historiske kilder om tiden de var skrevet i, vokste fram. Lauritz Weibull var en representant for denne retningen. Han begynte sine kritiske undersøkninger og han la liten vekt på muntlig tradisjon. I boka Kritiska undersökningar i Nordens historia omkring år 1000 fra 1911 forsøkte Weibull å vise hvor upålitelig sagalitteraturen var. Hovedpoenget hans var at sagaene ikke var muntlige, men skapt som litteratur. Han forsøkte også å vise at sagaene var tolkninger av skaldekvadene. Den weibullske kildekritikken fikk større betydning i Sverige og Danmark enn i Norge, men den bidro likevel til at forskningen på 1900-tallet i stor grad vendte seg bort fra sagaene.20 Et par år etter Weibull kom Halvdan Koht med artikkelen Sagaenes opfatning av vår gamle historie. Den førte til stor debatt, og var også kritisk til sagalitteraturen som historisk kilde. En viktig representant for den weibullske kildekritikken var Edvard Bull d.e. Bull skriver i Leding:

Disse resultater har vi nådd væsentlig ved hjelp av lovene; bare rent leilighetsvis har et og andet sagasted været trukket inn; men de må sikkert kunne kontrolleres og muligens utdypes ved et nærmere studium av kongesagaene, navnlig de siste, fra Sverre av. De ældre gir derimot et temmelig magert utbytte.21

Her kommer det klart frem at Bull nesten helt degraderer de eldste sagaene som historiske kilder. Harry Øberg mener derimot at når det gjelder leidangen som emne kan man se bort fra slike innvendinger. Han mener det ikke finnes grunnlag for å påstå at Snorre skulle fordreie de fakta som foreligger om leidangen, selv om det han forteller om leidangen i en bestemt tid kan være farget av leidangsforholdene på hans egen tid.22

Fra ca. 1920 til 1970 dominerte bokprosaistenes syn på sagaene, og de ble lite brukt som historiske kilder. Det kan synes som om det har vært en viss usikkerhet om hvordan en skulle bruke sagakildene i denne tiden.23 Som vi har sett tok Harry S. Øberg i denne perioden til orde for å bruke sagaene, i det minste som et hjelpemiddel, for å forstå hvordan leidangsordningen artet seg i praksis.24 Øbergs artikkel fra 1948 kan derfor sies å være i konflikt med datidens oppfatning om hvordan man skulle bruke sagaene som historisk kilde.

Etter 1970 ble sagene igjen tatt i bruk, men nå mer som mentalhistoriske kilder om hvordan samfunnet var i nedskrivingstiden.25 Ifølge Else Mundal kan vi si at sagaene blir delt inn i klasser mellom historie og diktning.26 Samtidssagaene er nærmest historie, mens de eldste fornaldersagaene blir regnet for å være mer diktning enn historie. Fornaldersagaer kan regnes som de sagaene som bygger på sagn, de historiske begynner fra og med Harald Hårfagres saga, mens samtidssagaene begynner fra og med Sverres saga. Leidangsforskningen de siste årene representert ved Geir Atle Ersland, har på nytt begynt å bruke sagaene i forskingen, men på langt nær like ukritisk som tilfellet var tidligere. Innholdet blir ikke lenger tolket bokstavlig som på Keyser og Munchs tid, men blir vurdert nøye før opplysningene blir tatt i bruk.

Sagaene som historiske kilder

Leidangsordningen er stort sett bare omtalt i kongesagaene, både de historiske sagaene og samtidssagaene. I de islandske ættesagaene er leidangen bare omtalt i Egils saga.27 Leidangen er også nevnt i den islandske bispesagaen Árna saga biskups, i forbindelse med Eirik Magnussons leidangsferd til Danmark i 1289.28

I sagalitteraturen er det mange ganger vanskelig å lese ut av teksten hva som menes når det nevnes at kongene byr ut leidang. Harry S. Øberg peker på at det ikke alltid eksplisitt kommer fram hva slags betydning av leidang sagaforfatterne mener i ulike tilfeller.29 Problemet med Øberg er også at han tar det for gitt at det er leidang selv i mange tilfeller der kildene ikke omtaler leidang som hærferd. Noen ganger ble både mannskap, skip og proviant kalt ut, mens andre ganger hadde kongen bare bruk for eksempelvis kosten. Problemet er at når betegnelsen leidang blir brukt så kan det bety både mannskap, kost og skip, men det kan også bety at bare kosten ble krevd, uten at det er nærmere forklart.

Det gikk ofte lang tid fra hendelsene i sagaene fant sted til de ble skrevet ned. Hvis vi bruker Snorres Heimskringla som eksempel, og ser bort fra Ynglingesaga, så begynner kongesagaene hans med Halvdan Svartes saga og slutter med Magnus Erlingssons saga. Snorre levde fra 1179 til 1241 og Halvdan Svarte gikk gjennom isen og druknet så tidlig som rundt 860. Det vil si at opplysningene Snorre hadde til rådighet når han skulle skrive ned Halvdan Svartes saga hadde versert på folkemunne i godt over 300 år.30 Magnus Erlingsson var konge fra 1161 til 1184 og var den første kongen i Heimskringla som skal ha regjert i Snorres levetid, selv om Snorre bare var fem år da Magnus ble drept av Sverre og hans menn ved Fimreite. Det er først med Sverres saga at vi nærmer oss noe vi kan kalle en samtidig saga, altså en saga som er skrevet ned i den tiden hendelsene fant sted, eller like etter.31

På grunnlag av dette er det rimelig å tro at Magnus Erlingssons saga er mer holdbar som historisk kilde enn for eksempel Halvdan Svartes saga. Det synes ikke å være stor uenighet om at opplysningene som kommer fram i Halvdan Svartes saga åpenbart må regnes for å være mer upålitelige siden det tok ca. 350 år før hendelsen ble skrevet ned sammenlignet med Magnus Erlingssons saga der Snorre i teorien kan ha benyttet seg av førstehåndsvitner som på en eller annen måte kjente til miljøet rundt kongen eller kongen selv.

Selv om ikke sagaene er 100% pålitelige kan de være nyttig i et annet henseende. Som levninger kan sagaene fortelle oss om tiden de ble skrevet ned, de er kilder til nedskrivingstiden. Sagaene forteller sannsynligvis en del om forfatterens samfunn. Det kan ikke sies å være usannsynlig at en forfatter skulle la seg påvirke av samtidige forhold når han skulle skrive om hendelser som lå flere hundre år tilbake i tid. Selv om sagaene var basert på muntlig tradisjon før de ble skrevet ned er det usannsynlig at all informasjonen skulle være korrekt så mange generasjoner senere. «Hull» ble trolig supplert med samtidige hendinger og egen fantasi. Sett fra et annet synspunkt er det heller ikke sannsynlig at all informasjonen i sagaene kan forkastes. Selv om noen mener at sagaene er litteratur i større grad enn historie, så kan det pekes på at litteratur vanligvis ikke blir tatt ut fra løse luften, men er et uttrykk for verdier og holdninger.

Også i vår egen tid kan det hevdes at historikere i større eller mindre grad lar seg påvirke av samtiden. Som eksempel kan perioden 1910–1940 brukes, der Edvard Bull og Halvdan Koht var sterkt opptatt av sosial kamp, slik den kom til uttrykk i den nye arbeiderbevegelsen. Fra før var det nasjonale viktigere, men nasjonalismen ble nå overskygget av klassekampen. Noe av årsaken til dette kan kanskje ligge i at Bull og Koht var marxister.32 Et annet eksempel er den norske leilendingen. Under den tidlige historieforskningen ble den frie jordeiende odelsbonden et ideal.33 Det var disse frie bøndene som var med på å skape grunnloven på Eidsvoll i 1814, og de så på seg selv som privilegerte som kunne være frie i motsetning til leilendingene. Likevel er det ikke sikkert at leilendingene led i forhold til bønder som eide jorda – heller tvert imot. Undersøkelser fra andre land kan tyde på at personer som bygslet jord tvert imot hadde gode rettigheter. Det er ikke usannsynlig at dette også var tilfelle i Norge.

Et lignende eksempel kan brukes om leidangsordningen. Leidangen nevnes blant annet i Heimskringla og Fagrskinna, der Håkon den Gode tillegges som opphavsmann, men ordningen slik den kommer fram i disse to kildene kan likevel være mer lik den ordningen forfatterne kjente fra sin egen tid fra første halvparten av 1200-tallet.34 Dersom lovene i Snorres tilfelle ble brukt som kilde så er det stor sannsynlighet for at landevernsbolkene i lovene ble forandret flere ganger fra Håkon den Godes tid.35 Det er sannsynlig at sagaskriverne har brukt landskapslovene som kilde, og her er vi tilbake til problemet ved å bruke lovene som kilde. Dateringen blir vanskelig på grunn av at landskapslovene utviklet seg over tid. Et utgangspunkt kan være å sammenligne informasjon fra sagaene og lovene for deretter å finne ut om informasjonen stemmer overens. Men, fra de to lovene der leidangsbolkene er bevart vet vi at innholdet varierer litt og siden man mangler landevernsbolkene i minst to av landskapslovene så har vi ingen garanti for at forfatterne av sagaene ikke har brukt en av de tapte leidangsbolkene.

Det er også verdt å huske på at sagaene er fortellinger som skal fenge leseren, og derfor blir det brukt narrative virkemidler, enten for å understreke poeng eller som rein propaganda for å overdrive for eksempel styrke. Dette kan for eksempel gjelde der antall skip i leidangsferdene som er rettet mot utlandet er nevnt i sagaene. I visse tilfeller stemmer ikke tallene som er oppgitt i sagaene overens med det normative kildematerialet.36

Vi vet at Snorre hadde skriftlige kilder, han henviser til dette i blant annet Haraldssønnenes saga kapittel 7 og 11, men i hvor stort omfang han hadde skriftlige kilder vet vi ikke. Han nevner ved flere anledninger at han har brukt skriftlige kilder, men det er vanskelig å si hvilket omfang disse kildene hadde.37 Han utøver også en slags kildekritikk, for i kapittel 36 av Harald Hardrådes saga sier han at han ikke vil sette inn fortellinger om Harald som ikke er vitnefaste.

Skaldekvadene

Det er kun Geir Atle Ersland som i særlig grad har brukt skaldekvadene som kildemateriale i studiet av leidangen. Men de skal ikke brukes ukritisk. Han sier at: «No er det slett ikkje slik at alle skaldekvede er pålitelege samtidskjelder. Det er eit innfløkt filologisk arbeid å avgjera i kor stor grad kvart enkelt kvad er truverdig.»38 En del av skaldediktene som blir brukt som kilder i sagalitteraturen kan ha vært skrevet ned før sagaene slik at sagaskriverne kan ha hatt skriftlige kilder, men det har vært vanlig å vise til «skaldekvad og annan munnleg tradisjon».39

Noen av kvadene ble trolig diktet samtidig med hendelsene det kvedes om. I sagaen om Olav den Hellige forteller Snorre at i forkant av slaget på Stiklestad i 1030 så kvedet Tormod Koldbrunarskald et kvad, og at «Vísur þessar námu menn þá þegár» – «Folk memorerte verset med en gang».40 Kongene og jarlene hadde ofte egne skalder som i etterkant av viktige begivenheter skulle kunne gjengi informasjon fra disse så korrekt som mulig. Det er kanskje mer trolig at skaldekvadene kan gå uendret gjennom historien enn sagaene. Sagaene ble husket på grunn av innholdet, mens skaldekvadene ble husket på grunn av ordlyden.41 Skaldekvadene har faste verseføtter med rim (innlydsrim og enderim). Dette er variabler som gjør det vanskeligere å forandre på kvadene sammenlignet med muntlig overførte sagaer etter som tiden går. Et argument som kan brukes til å svekke skaldekvadenes troverdighet er at det kan kvedes feil, selv om oppbygningen av kvadene er streng. Kvadene kan også tolkes feil. Det brukes kjenninger som kan misforstås og moderne tolkninger kan vike fra den opprinnelige meningen med kjenningen.42 I oversettelser av skaldekvadene kan også nyanser bli borte. Enkle former ser ikke ut til å ha hatt den samme prestisjen i middelalderen som avanserte kjenninger. Skaldskap skulle være idrett. Et eksempel er fra Håkonarmål der Øyvind Skaldespille kveder om Håkon den Godes fall:

Skjoldene blandet seg
som røde skyer,
Skoguls vær leikte
mot sjølve himmelen,
blodelva stønnet
i Odins stormvær,
da segnet mange
i sverdstrømmen.43
Blendusk við roðnum
und randar himni
Skǫglar veðr, léku
við ský of bauga,
umðu oddláar
í Oðins veðri,
hné mart manna
fyr mækis straumi.44

«Skoguls vær» og «Odins stormvær» er her kjenninger for kamp. Når det brukes oversatte verk blir man tvunget til å stole på oversetteren, og bruker man originale verk må en stole på sine egne ferdigheter til å oversette kjenningene. I slike tilfeller er det alltid rom for feil og unøyaktigheter.

Snorre Sturlasson hadde tiltro til at skaldekvadene kunne gå uendret gjennom historien.45 Kvadene forelå i så streng form at de kunne motstå tidens tann, og ble ikke så lett forandret som sagaene. Snorre var derimot fullstendig klar over at kvadene var sterkt panegyriske (rosende), og bare var forfattet for de store anledninger. I fortalen til Heimskringla blir dette kommentert, men Snorre tror likevel at det var vanskelig for direkte løgn å slippe gjennom for samtidens publikum. Han sier selv i fortalen til Heimskringla:

Det er nok skaldevis å prise den mest som de nettopp står framfor, men ingen ville likevel våge å fortelle en mann sjøl om verk han skulle ha gjort, når alle som hørte på visste at det bare var løgn og skryt, og han sjøl også. Det ville være hån og ikke ros.46

Skaldene ble sannsynligvis med kongene i kamp fordi kongene ville ha et ettermæle. Skaldene ville ikke tørre å lyve eller overdrive for kongen eller nære slektninger om hans gjerninger. Det ville være mer spottende enn ærefullt.

I kvadene er det av og til nevnt navn, men navnene er oftest byttet ut med kjenninger. Bruk av navn kommer mer til syne når den skriftlige tradisjonen kommer. En grunn til dette kan være at kvadene ble fremført direkte for kongen og dermed var navn uviktig. Når strofer fra skaldekvadene blir brukt i sagaene er det mulig at strofene kan ha vært brukt om andre enn det som kommer frem i sagaene men det er umulig å verifisere så lenge originalkvadet ikke er bevart.

Når det gjelder skaldekvadene som kilde for en studie av leidangen så gir ikke kvadene noe særlig av faktiske opplysninger, men den kan være viktige hjelpemidler for å tidfeste alderen på opplysningene som kommer fram i kvadene.47 Skaldekvadene kan også være en god kilde til det miljøet skalden inngikk i, det vil si miljøet rundt kongen og hoffet.

Oppsummering

Til nå har forskerne jobbet lite med leidangen som operativ enhet. Forskningslitteraturen preges av en interesse for den samfunnsmessige og organisatoriske siden av leidangen, og ikke av den rent praktiske tjenesten.

Sagaene som kilder varierer i kvalitet. Det må skilles mellom historiske sagaer og samtidssagaer. Synet på de historiske sagaene har skiftet opp gjennom årene. Under den tidlige historieforskningen var det en tendens til at sagaopplysningene ble brukt ukritisk. Deretter fulgte en periode der sagaene nærmest ble utelukket som historiske kilder. I dag er det vanlig å bruke de historiske sagaene, men opplysningene må vurderes nøye før de blir brukt. Samtidssagaene regnes for å være mer troverdige siden de er skrevet ned omtrent samtidig med at hendelsene skjedde, men også ved bruken av disse er det en fordel å være forsiktig og vurdere opplysningene kritisk før de brukes. Normative kilder som lovene regnes for å motstå tidens tann godt, men de har utviklet seg over tid. Dermed kan det være vanskelig å tidfeste opplysningene.


3. Generelt om våpen, utstyr og stridstaktikk i middelalderen

Våpen og utstyr

For å forstå leidangsflåtens operative tjeneste er det nødvendig å se litt på hva slags utstyr leidangsmennene hadde til rådighet. I Gulatingslovens utgerđar-bolk er det nevnt at hver mann «skal hava breidøks eller sverd, og spjot, og skjold som det i verste fall skal liggja tri jarnspenger tvert yver, med handtak som er fastklinka med jarnsaum».48 I tillegg er det nevnt at ved hver tofte skal det ligge en bue og to tylfter piler. Frostatingsloven sier det samme, men med en annen ordlyd.49 Sverd, øks, spyd og skjold står omtalt som «folkevåpen» i Gulatingslovens leidangsbolk. Pil og bue ser ut til å komme i en annen stilling. Fordelingen av buen ved hver rorbenk sannsynliggjør at buen måtte deles mellom de to mennene som satt på hver sess.50 Hva kan grunnen være til at buen var mindre utbredt? Ser vi på resten av Europa i middelalderen så var buen «ett rätt föraktat vapen, som mest användes av de fattigare klasserna.»51 Buen var heller ikke ansett blant geistligheten, og den ble regnet for å være et barbarisk våpen. I 1096–97 forbød pave Urban 2. armbrøst og bue til bruk mot kristne, og pave Innocens 2. gjentok dette forbudet mot armbrøst under det andre Laterankonsilet i 1139, men det er uvisst hvor mye dette forbudet hadde å si i praksis.52 Sannsynligvis ble det ikke tatt mye hensyn til forbudet.

Engelskmennene – som i populærhistorien er kjent for sine langbuer – tok buen i bruk til krig relativt sent. I Henrik 2.s «Assize of Arms» fra 1181 nevnes ikke buer.53 I England var normannerne blant de første til å benytte seg av bueskyttertropper i krig. Under slaget ved Hastings i 1066 begynte de normanniske bueskytterne striden for å myke opp den angelsaksiske hæren, uten at det hadde den ønskede effekten. Normannerne skjøt pilene oppoverbakke på ca. 100 meters avstand. De pilene som hadde flat fluktbane traff skjoldene til engelskmennene, mens de som hadde krum fluktbane gikk over.54 Siden engelskmennene ikke brukte bueskyttere som besvarte skytingen, og dermed forsynte normannerne med piler de kunne returnere, slapp normannerne trolig fort opp for piler. Etter Hastings ser det ut til at buen ikke ble brukt i særlig stor grad.55

Buen som ble brukt ved Hastings var etter all sannsynlighet forløperen til langbuen, men var kortere og med mindre rekkevidde og treffsikkerhet. Selve langbuen kan være nøkkelen til at engelskmennene besluttet å ta i bruk buen til krigsbruk. Langbuen ble laget av et enkelt stykke tre, men nordiske sagaer nevner også en tvíviđa boge, altså en to-vedsbue (dvs. laminert).56 Slike typer buer var typiske hos samene, og det kan ikke utelukkes at bøndene i store deler av Norge og Sverige brukte slike buer. I hvert fall er mange funn fra Bryggen i Bergen laminerte buer.57 Det hersker generell enighet om at langbuen hadde sin opprinnelse i Sør-Wales, og det er mulig at Edvard 1. oppdaget effektiviteten til langbuene under kampanjene i Wales i 1277 og 1282–83.58 I den engelske hæren som ble sendt til Flandern i 1297 var hele 5297 av totalt 7810 fotsoldater, walisiske langbueskyttere.59 Ifølge Sverres saga sendte kong Johan uten land av England 100 hærmenn til kong Sverre rundt år 1200 som kaltes ribbalder.60 Disse skal ha vært førsteklasses bueskyttere. Dette kan ha vært leietropper fra Wales som kong Johan ville kvitte seg med etter felttoget og fredsslutningen i Frankrike i 1200. Regnskaper viser også at kong Johan sendte den norske kongen 150 velske hærmenn i 1201–1202.61 Både tidspunktet, og det faktum at de var gode bueskyttere, stemmer godt med at ribbaldene kan ha vært walisere.

At buen er nevnt hyppig i sagaer og i leidangsbolkene kan derfor sees som et eksempel på at den norske leidangsflåten var kjent med, og utnyttet, buens fordeler i krig før resten av Europa, og ikke at den ble undervurdert fordi den i antall var underlegen folkevåpnene. Pilregnet ser tvert i mot ut til å ha vært et viktig taktisk våpen under sjøstrid i vikingtiden.62 Saxo Grammaticus omtaler spesifikt nordmenn som dyktige bueskyttere.63

Man vet også at det ble brukt armbrøst, også kalt låsbue, i Norge i middelalderen.64 Dette var et våpen man må regne med ble sett på som uegnede for leidangsfolk. En låsbue består av en stokk som det er festet en kraftig bue på. Ved hjelp av en mekanisk anordning kan strengen på buen holdes spent og når en avtrekker presses inn skytes det ut en pil eller bolt. Låsbuene var dyre å produsere, særlig dersom buen var laget av stål, mens en håndbue kunne hvem som helst lage av et enkelt stykke tre.65 Låsbuene var også betraktelig mer sentskytende enn håndbuen. Fra danske leidangslover vet man at hver styresmann skulle ha en armbrøst, og kunne han ikke bruke den selv måtte han sørge for å ha tilgang på en person som kunne. De danske lovene sier ingenting om at leidangsmannskapet skulle være bevæpnet med verken bue eller armbrøst, men «hver havnebonde, der er på skibet, skal have et skjold og tre folkevåben: sverd, jærnhat og spyd.»66

Selv om aristokratiet i utlandet så på buen som et laverestående våpen, så sier Hirdskråen at «Brukbart er også buklare, og ikke minst håndbue eller låsbue».67 Norske profesjonelle krigere var altså ikke fremmed for å bruke verken bue eller armbrøst, selv om disse våpentypene ikke ble regnet som hovedvåpen.

Utbredelse av våpentypene i leidangshæren

Det bør i utgangspunktet være rimelig enkelt å rangere folkevåpnene som er ramset opp i de norske leidangsbolkene etter antatt utbredelse. Det vanligste våpenet var etter all sannsynlighet spydet. Spydet var billig og enkelt å lage, og kostnadene til materialer var små. Spissene ble smidd av en smed, mens skjeftingen sannsynligvis ble gjort av eieren.68 Det finnes i teorien to forskjellige typer spyd basert på gravfunn: kastespyd og spyd beregnet som stikkvåpen. Foote og Wilson mener at man ikke kan være sikker på at stikkspydet ikke utelukkende var beregnet til jaktbruk, og bare ble brukt som et sekundærvåpen i krig.69 Kongespeilet fremhever derimot «gode atgeirar» som egnede våpen på skip.70 Det som på norrønt blir kalt atgeirr var sannsynligvis mer et stikkspyd enn et kastespyd.71 Øksene var nest billigst å produsere, og det er rimelig å anta at øksa var foretrukket som våpen av bønder som ikke hadde råd til sverd. Sverdet er uten tvil det mest kostbare av folkevåpnene, og var antakelig forbeholdt de rikere bøndene. Leidangsmannen med sverd måtte også ha mer trening enn leidangsmannen med øks. Fordelen med sverd kontra øks må ha vært at sverdet var lettere å kombinere med skjoldet. Sverdet ble ifølge Paddy Griffith brukt mer som en øks enn et fektevåpen. De skarpe tveeggede sverdene, normalt rundt 90 cm lange, ofte uten særlig skarpe spisser, var laget for å kunne kløyve skjold og hoder, eller kappe av armer og bein.72

Våpentyper som ikke er nevnt i leidangsbolkene

Sagaene forteller ofte at krigførende avdelinger kastet stein på hverandre.73 Steiner ser ut til å ha vært et utbredt og mye brukt våpen, men av naturlige årsaker er det lite trolig at noe så primitivt som gråstein ble sett på som viktig nok til å nedskrives i lovene. Steinen ble brukt på minst tre forskjellige måter i strid. Den vanligste måten å benytte seg av stein ser ut til å ha vært å kaste vanlige steiner mot fienden, enten fra festningsverk, fra skip eller i strid på land. Ved bruk av steiner var det viktig å få overhøyde i forhold til fienden slik at steinene fikk mer anslagsenergi. Et eksempel på dette finner vi i Håkon Herdebreis saga der Håkons menn planla å kaste stein og våpen fra toppkastellene på handelsskip.74

Den andre metoden var bruk av valslynger, som var primitive kastemaskiner som kunne slynge ut større steiner.75 Disse ble blant annet brukt til å slå hull i skip, som nevnt i Sverres saga kapittel 123, men de kunne også brukes til å slynge steiner over borgmurer og mot troppekonsentrasjoner; valslyngene kunne brukes både offensivt og defensivt. Den tredje og siste metoden ser ut til å være mer lik den førstnevnte, men steinene ser ut til å ha vært spesielt egnet til formålet. I Sverres saga sies det at: «Heklungane både skaut og stakk og kasta med brynestein som dei hadde ført med seg austanfrå Skien, og det var stor mannskade.»76 Brynesteinene som nevnes her kan være skarpe skiferlignende flak som kunne gjøre stor skade dersom de traff. Det nevnes at brynesteinene kom fra Skien, og det er kjent fra arkeologiske utgravninger at brynestein fra Eidsborg-området i Telemark var blant handelsvarene som ble skipet ut fra Norge i vikingtiden.77 Kongespeilet nevner også noe som kalles «våpenstein».78 Dette var også sannsynligvis steiner som var spesielt tilpasset eller egnet til krig, muligens brynestein av samme type som er nevnt i Sverres saga. Det ser ut til at det var vanlig å laste skipene med stein når det var fare for at det kunne komme til strid.79

Strid på land

Striden som leidangen kunne komme ut for ble utkjempet på to hovedmåter: til fots på land eller på skip. På land var det ifølge sagaene vanlig å stille opp i fylkinger. Det fantes flere typer fylkinger, og fylkinger blir også nevnt til sjøs dere flere skip utgjør en fylking. Den mest kjente er den såkalte svinfylkingen.80 Dette var en trekantet taktisk angrepsformasjon der spissen på trekanten vendte mot fienden. Svinfylkingen hadde sannsynligvis to menn i front som dannet spissen på den kilelignende formasjonen. Bak disse var det en rekke med en eller to flere krigere enn i den første rekken. Slik fortsatte det bakover med flere menn per rekke desto lenger bak i fylkingen en kom. Det må antas at de to som dannet fronten på fylkingen må ha vært ekstra sterke og motiverte krigere. Svinfylkingen har trolig fått navnet sitt fordi de to runde skjoldene i front kunne minne om trynet på en gris. Ut fra opplysninger i Kongespeilet ser det ut til at skjoldene skulle overlappe hverandre i en svinfylking, men at det var viktig at den fremre skjoldranden ikke kom under skjoldet til sidemannen.81 Svinfylkingen var en angrepsformasjon, og den var avhengig av å ha en viss fart for å kunne bryte gjennom og spre en fiendefylking. Kongespeilet nevner også at det var viktigere med spyd enn sverd når en sto i svinfylking, og det var viktig at krigeren ikke mistet eller kastet bort spydet.82

Figur 1: Skjoldenes oppstilling i svinfylking (øverst)
og vanlig fylking.

Som defensiv formasjon var svinfylkingen mindre egnet. Til forsvar, og til angrep der sjokkvirkningen var mindre viktig, ser det ut til at det var vanligere å bruke en tettpakket rektangulær formasjon. Sverres saga nevner en slik fylking under slaget på Ilevollene i 1180, der Torolv Rympel og broren Karl Kjøttlår sammen med fem andre, ble valgt ut til å gå fremst i fylkingen.83 Det var altså sju menn i front, men vi vet ikke hvor mange det var i dybden. I Håkon Herdebreis saga kommer det frem opplysninger om fylkingens dybde. 3. februar 1161 mønstret Håkon 40 hundre mann og han lot fylkingen være lang og ikke mer enn fem mann dyp.84 Siden det sies at fylkingen «ikke var mer enn fem mann dyp», så kan det tyde på at det var vanligere å ha fylkinger med mer dybde. Dersom hæren skulle utnyttes effektivt ville det ikke være lurt å ha flere menn i dybden enn i bredden siden de bakerste soldatene ikke ville bli involvert i slaget med mindre de fremste linjene ble hugget raskt ned. Paddy Griffith foreslår at formasjonene kan ha bestått av ca. seks mann i bredden og ca. fem i dybden.85 Det kan synes som det er noe knapt med fem mann i dybden dersom opplysningene fra Håkon Herdebreis saga stemmer. Vi må tenke oss at de beste mennene ble plassert fremst. Bakerst i både svinfylkingene og den tettpakkede firkantede formasjonen kan det ha blitt plassert bueskyttere og/eller spydkastere som kunne skyte over sine egne tropper og mot fienden. I Magnus Erlingssons saga er det også eksempler på at det er menn til hest bak fylkingen.86

Figur 2: Oppstilling i skjoldborg. Denne formasjonen kjennes
både fra skip og på land.

Det kjennes også til andre formasjoner, og mest kjent av disse er skjoldborgen. Denne ble brukt av den nærmeste kretsen rundt personer av høyere rang, som konger og høvdinger, for å beskytte disse under slaget. I strid ville det være hirdens og kongens nærmeste menns oppgave å omringe kongen i en skjoldborg.

Ellers vet man lite om hvordan et slag ble utkjempet på land i Norge i middelalderen. I teorien kan mannskapene ha fylket seg i fylkinger som var lange og heller fåtallige i dybden. Mer sannsynlig, og det har vi belegg for i sagaene, er det at hæren besto av flere mindre fylkinger under større slag. Snorre forteller i Olav den Helliges saga at kong Olav delte hæren sin inn i tre store fylkinger før slaget på Stiklestad: Kongen med hirden og gjestene, sammen med bondeflokker fra Opplandene og Trondheim, var i midten, mens til venstre for seg plasserte han folk fra Sveavelde og til høyre Dag Ringsson med folkene han hadde med seg.87 Men, kongen sier også at han vil at folk skal dele seg i flokker, der frender og kjenninger skulle stå sammen, for da ville alle i fylkingen kjenne hverandre og dermed være mer hjelpsomme mot hverandre. Flokkene, anført av en flokkfører, skulle deretter stille seg i fylkinger. Dersom det ble knapt med folk, ga kongen ordre om at det skulle brukes tynnere fylkinger slik at hæren ikke ble omringet; kongen ville med andre ord redusere dybden i fylkingene for å opprettholde en bred front.

Dersom Snorre har rett i sin fremstilling av kong Olavs hær på Stiklestad så kan det tyde på at hovedhæren besto av tre svære fylkinger som igjen var delt inn i flokker, eller tropper, av frender som kjente hverandre godt. Det virker sannsynlig at hver flokk dannet en firkant- eller svinefylking innen den større hovedfylkingen. Selv valgte kongen ut noen av de sterkeste og djerveste mennene som skulle stille seg foran ham i en skjoldborg under slaget. Sammen med kongen i skjoldborgen var skaldene Tormod Kolbrunarskald, Gissur Gullbrå og Torfinn Munn.88 Med tre skalder så tett opp til begivenhetene er det sannsynlig at det er noe hold i Snorres fremstilling fra Stiklestad, siden Snorre sannsynligvis har brukt disse skaldenes kvad som kilder til sagaen om Olav den Hellige.

Strid på sjøen

De militære trefningene i norsk middelalder foregikk ofte til sjøs. Kampene foregikk oftest på fjordene, og i mitt kildemateriale forekommer aldri sjøtrefninger på åpent hav. En vanlig taktikk, mest brukt til forsvar, var å binde skipene sammen, slik at fartøyene ble forent i en stor flåte. Posisjonering i forhold til fiendens skip, vind og strøm i området, samt vurdering av fiendens styrke og skipshøyde var viktig. Styresmennene om bord på leidangsskipene hadde en helt avgjørende rolle i denne sammenhengen. De skulle styre skipet i posisjon, slik at utgangspunktet ble best mulig før slaget. Målet med kampene var ikke å senke skipene slik det har vært vanligere å gjøre i moderne tid. Begrepet «rydding» vil være mer treffende. Det var om å gjøre å renske fiendeskipene for mannskap. Skipene var ryddet når mannskapet var nedkjempet, hadde flyktet eller overga seg. Skipet i seg selv må ha vært et viktig krigsbytte. Vi ser flere eksempler i sagamaterialet på at folk senker eller brenner skip de ikke kan få med seg slik at ikke motstanderen skal få bruk for dem.89

Før slaget ble seilet og masta tatt ned. Parten som var i angrepsposisjon ville så godt det lot seg gjøre la skipene manøvrere fritt, mens den forsvarende parten ville binde sammen flere av skipene sine i små eller større flåter som var vanskeligere å rydde enn ett enkelt skip. Angriperen ville i de fleste tilfeller angripe det svakeste punktet på fiendeflåten. I Sverres saga kommer det fram at Magnus gjør en taktisk blunder ved Fimreite når han sier at slaget blir vunnet når han har tatt det største skipet, som er «Mariasuden», til tross for at den mer erfarne Orm kongsbror råder kongen til å ta småskipene først.90

Erik Werenskiolds berømte tegning der han har forestilt seg slaget ved Hafrsfjord er en rimelig misvisende illustrasjon på hvordan et slikt slag foregikk.91 Werenskiold har tenkt seg at to store flåtestyrker med sammenbundne skip står stavn mot stavn. Sannsynligvis har han brukt Snorres beretning fra Harald Hårfagres saga kap. 11 der han sier at «Det var skikk at når man kjempet om bord at man skulle binde sammen skipene og kjempe om stavnene.»92 Problemet er at denne typen krigføring til sjøs forekommer heller sjelden i sagaene. Dersom dette hadde hendt i virkelighetene ville det vært svært vanskelig for noen av partene å klare å borde skipene. Når skipene sto stavn mot stavn ville det kun være skudd- og kastevåpen som kom til nytte, og slag- og hoggvåpen, som var de viktigste i nærkamp, ville ikke kunne brukes fordi bording ville blitt vanskelig. Nettopp dette blir illustrert under slaget ved Fimreite i juni 1184: «Men det trakk ut for heklungene med å entre, og grunnen var at det var ulaglig for dem å komme til når de var nødt til å gå fram fra stavnen på skipene sine. Hvis de hadde ligget side om side, ville én av partene ha greid å entre lenge før.»93 For en underlegen part ville det være en fordel at skipene møttes stavn mot stavn, men skulle fienden bordes var det mest hensiktsmessig å møtes side ved side.

Figur 3: Håkon Herdebrei brukte to store
østersjøknarrer med kasteller både i framstavnen
og i mastetoppene under et slag mot kong Inge.
Da han bandt skipene fast i land la han knarrene
ytterst i fylkingen, kongsskipet i midten og resten
av skipene mellom knarrene, slik at det ble vanskelig
for kong Inge å entre på sidene. Inge ble dermed
tvunget til å angripe mot stavnene.

Det ser altså ut til at det var vanligst for forsvareren å binde sammen skipene til en stor flåte, der infanteriet kunne bevege seg noenlunde fritt på hele flåten. Angriperen manøvrerte båtene sine friere, og prøvde å finne det beste punktet å borde på; typisk ville det være på flankene. Noen ganger klarte forsvareren å fremtvinge at styrkene likevel møttes stavn mot stavn. Dette blir illustrert blant annet i Håkon Herdebreis saga, der Håkon og hans menn festet bakstavnene i land og vendte ut framstavnene, så bandt de sammen alle skipene, og lot to høye østersjøknarrer ligge utenfor de andre skipene, den ene ovenfor og den andre nedenfor, og deretter ble knarrene bundet fast til langskipene.94 På denne måten ble det lettere for Håkon å forsvare seg. Det er kanskje ikke unaturlig at det var nettopp derfor at elitetropper som for eksempel stavnbuene ofte hadde tilhold lengst foran i skipet.

Fra Sverres kamper finner vi mange eksempler på at han valgte å ha skipene sine løse i kamp. Før slaget utenfor Nordnes i 1181 ga Sverre ordre om at skipene ikke skulle bindes sammen.95 Ved Fimreite var det bare Magnus Erlingsson og heklungene hans som bandt sammen skipene, ifølge sagaen var dette fordi de store handelsskipene deres var tungrodde. De fire største skipene ble bundet sammen. De andre skipene ble bundet sammen fire eller fem i lag. Sverre, som synes å gå sine egne veier både ved kamp på land og til sjøs, ville ikke binde skipene sammen:

Vi skal ikke binde sammen skipene våre. Skal dette gå bra, må vi dra nytte av at vi har høye skip og djervt mannskap som er vant til kamp. Vi har bare én ting å gjøre, og det er å stige over hodet på fiendene våre. Det nytter oss verken å flykte eller be om fred. Pass godt på våpnene deres, og sleng dem ikke over bord til ingen nytte. Søk ly først, pass på hverandre, og Gud på oss alle!96

Figur 4: Sjøslag der angriperne har skipene løse og
forsøker å posisjonere seg der fienden er svakest.
Forsvarerne har bundet skipene sammen i to mindre
flåter som er lettere å forsvare mot bording.

Under kampen i Florvåg mot øyskjeggene i 1194 bandt øyskjeggene, som hadde fordel av store skip, sammen skipene sine, mens Sverre som hadde mindre skip valgte å ha skipene løse i angrepet.97

Ved kamp til sjøs var det en fordel å ha høyere skip enn motstanderen. Høye skip var viktig fordi overhøyden gjorde at skudd- og kastevåpen ble mer effektive, på samme tid som det ble enklere å få dekning. Høye skip var også vanskelige å borde. Skip kunne gjøres kunstig høyere med skansekledning, men bare opp til et visst punkt. Det var vanlig å bruke entrehaker (stavnljåer) til å ta tak i motstanderens skip for så å dra det til seg og binde det fast til egne skip. På den måten var det vanskelig å komme seg unna dersom skipet var kommet på defensiven. Under slaget ved Torsberg i 1198 hadde birkebeinerne skip som ikke nådde høyere enn til skansekledningen på baglerskipene, men birkebeinerne la seg slik til at baglerne ikke fikk festet stavnljåene i skipene deres. Senere i slaget klarte baglerne å feste stavnljåer i skipene, og da forsøkte birkebeinerne å skyve fra med båtshaker.98

Fra Sverres og Håkon Håkonssons sagaer hører vil om skip som var større enn vanlig og som var bygget høye og lange. Sverres «Mariasuden» skiller seg ut som en av de første av disse høye skipene. Dette skipet ble bygget i Nidaros i 1182–83, men viste seg ikke å være en stor suksess. Mye av årsaken til at de høye skipene ikke viste seg å være så gode som man kanskje hadde tenkt seg, var at størrelsen og utformingen gikk på bekostning av manøvrerbarheten. Dette viste seg med «Mariasuden» ved Fimreite, der den la seg med bredsiden mot fienden ved et uhell da birkebeinerne skulle snu henne, og hun kom mellom skipene til heklungene. Dette førte til at Sverre måtte forlate «Mariasuden» og gikk i en mindre båt som han egget mennene sine fra.99

Stavnbuer på leidangsskip?

Da Ebbe Hertzberg forsøkte å rekonstruere leidangens størrelse i artikkelen Ledingsmandskabets størrelse i Norges middelalder regnet han med et tillegg på 25 % for mannskap som holdt til andre steder på skipet enn på selve sessene, i praksis i for- og akterstavnene.100 Såkalte stavnbuer er kjent fra sagamaterialet, men var det slike krigere på leidangsskipene? Det synes lite trolig. I det undersøkte sagamaterialet nevnes det aldri stavnbuer eller lignende mannskaper på leidangsskipene. Geir Atle Ersland har også bevist at det ikke var kostmessig grunnlag for å regne med et tillegg på 25 % mannskap i stavnene på skipet.101 Slik stavnbuene nevnes i sagaene ser det ut til å ha vært godt trente og spesielt dyktige krigere som holdt til i framstavnen på konge- og stormannsskip. Stavnene, spesielt forstavnen var et sted det ofte gikk hardt for seg i sjøslag.102

Figur 5: Sjøstrid ble som oftest innledet med skudd- og kastevåpen. Deretter var det vanlig å borde og rydde skipene for fiendtlig mannskap.

Oppsummering

Leidangsbøndene var bevæpnet med øks eller sverd, skjold, spyd og pil og bue når de gikk i kamp. Det viser at de etter måten var godt utstyrt etter middelalderske forhold. Bevæpningen skilte seg sannsynligvis ikke mye fra en hirdmanns utrustning. Det er først og fremst den hyppige bruken av pil og bue tidlig i middelalderen som skiller nordmenn fra hærer i resten av Europa.

Stridsteknisk vet vi ikke så mye om hva som foregikk på slagmarken. På land kjenner til flere typer fylkinger: svinfylkingen, skjoldborgen og en rektangulær eller kvadratisk tettpakket formasjon. Under større slag besto sannsynligvis hæren av forskjellige fylkinger.

På sjøen ble kampene utkjempet på fjordene der farvannet var rolig. Det var vanlig å binde skipene sammen til en større flåte under slagene, men det finnes også en del eksempler på at skipene var løse. Ofte var det angripere som brukte løse skip, mens forsvarere brukte skip som var sammenbundet.


4. Taktisk bruk av leidangen i Norge på land

Slik vi leser lovene ser det ut til at leidangen først og fremst var en sjømilitær organisasjon, men likevel foregikk mange av kampene på land. Leidangen forflyttet seg i disse tilfellene på sjøen, men gikk på land og utkjempet slagene der.

Tidlig tid: 950–1130

Det er lite som tyder på at taktikken på land forandret seg nevneverdig fra leidangens første tid sent på 900-tallet og fram til kong Sverres tid. Men dersom det leses litt mellom linjene i de eldste kongesagaene, kan det se ut som at det skisseres en eldre måte å slåss på. Stridsteknisk hører vi om fenomenet med å «hasle voll» tidlig i Heimskringla. Skikken med å hasle voll forekommer bare i den første delen av Heimskringla, i Håkon den Godes saga og Olav Tryggvassons saga.103 Å hasle voll betyr sannsynligvis å merke opp et slagsted med hasselstenger.104 De stridene partene skulle sannsynligvis holde seg innenfor det oppmerkede området mens striden pågikk, men det er uklart hva som skjedde dersom en av partene beveget seg ut av det opphaslede området.

Denne skikken ser ut til å ha forsvunnet etter at Håkon jarl gikk på land og haslet voll for Ragnfrød i Sogn på slutten av 900-tallet. Om denne skikken virkelig har eksistert eller bare blir brukt som et eksempel på at krigføringen var forskjellig før, kan vi ikke vite. Som vi skal se senere er denne skikken helt forskjellig fra taktikken som ble brukt senere. Paddy Griffith avviser på det nærmeste at denne skikken noen gang kan ha funnet sted, og begrunner det med at det ville være altfor risikabelt å avgjøre et slag på denne måten når så mye sto på spill.105 På den annen side så kan denne skikken ha visse likheter med holmgangen, og det trenger ikke være så utenkelig som Griffith vil ha det til at noen kamper kan ha foregått slik. Det fantes flere måter å gjennomføre en slik duell på.106 Det er mulig at sagaskriverne har brukt disse duellene som forbilde for fenomenet med å hasle voll, men det er heller ikke helt utenkelig at det kan ha vært grupper av krigere involvert i slike dueller, men det finnes ikke belegg for å påstå at leidangen har slåss på denne måten.

Hasselkjeppene finner vi også igjen i forbindelse med tingsteder. Den eldre Frostatingsloven sier at årmenn fra alle fylker skal gjøre vebånd rundt plassen til mennene i lagretten. Vebåndet besto av hasselkjepper som var stukket i jorden og mellom disse kjeppene var det strukket en snor, slik at vebåndet var et slags gjerde rundt tingplassen.107

Leidangen under innbyrdesstridene 1130–1240

Heimskringla gir ikke mange opplysninger som tyder på at leidangen ble hyppig brukt i begynnelsen av borgerkrigstiden. Fra Sigurd Jorsalfares død i 1130 til et stykke ut på 1160-tallet nevnes det ikke operativ leidang i Heimskringla.108 Kong Sigurd selv hadde ifølge Snorre bare leidang ute en gang mens han regjerte, og det var den såkalte Kalmar-leidangen i 1123.109 Først med Håkon Herdebrei og Erling Skakke begynte leidangen å tas i bruk igjen. Det er Håkon som nevnes først; han bød ut leidang mot Erling i 1162, men Erling hadde også leidangsmenn under slaget som fulgte. Dette var i slaget ved Sekken i Romsdalen i 1162.110 Erling Skakke fortsatte å bruke leidangen ved i hvert fall to anledninger også etter Håkons død. Dette var i 1163 og 1165.111

Under borgerkrigene ble leidangen, ifølge opplysninger fra Snorres Heimskringla, Sverres saga, Sagaen om baglere og birkebeinere og Håkon Håkonssons saga, utkalt 28 ganger.112 Sagaene nevner også seks tilfeller der det kan ha vært leidang involvert, men det står ikke noe klart som kan bevise om dette virkelig var leidang. Den første leidangen i denne perioden er nevnt i 1162 og den siste i 1240, det vil si over en periode på 78 år. Det vil si at leidangen mellom 1130 og 1240 ble utkalt ca. hvert fjerde år, men sannsynligvis er tallet noe høyere. Regnes gjennomsnittet fra første til siste leidangsutbud (1162-1240) blir gjennomsnittet hvert 2,8. år. Det er derimot ikke ensbetydende med at det var de samme bøndene som måtte ro leidang hver gang den ble kalt ut, for utbudene kom ofte fra begrensede distrikter. Ifølge Øberg lå den største byrden på bøndene fra Gulatingslagen mellom 1177 og 1276.113

Slaget på Kalvskinnet

Da Sverre kom til makten i 1177, fortsatte Erling Skakke å bruke leidangen i kampene mot birkebeinerne. Første gangen Sverres saga nevner at Erling har leidang ute er i 1178 i Viken, og denne leidangen gikk mot Värmland der Sverre oppholdt seg.114 Det kan likevel ikke utelukkes at Erling hadde leidang ute flere ganger, men opplysningene i sagaene gir ikke eksplisitte bevis på dette. Erling Skakkes siste slag var på Kalvskinnet i 1179, og der falt han sammen med en god del lendmenn og tett på 60 hirdmenn.115 Det er lite som tyder på at Erling hadde leidang her.

Birkebeinerne hadde derimot noe som kan ligne på leidang. Det er usikkert om dette var en regulær leidangsstyrke, eller om det bare var en tilfeldig sammensatt bondestyrke. Mye tyder på at det er det siste som er nærmest sannheten, for sagaen forteller at Sverre hadde meg seg 360 menn fra Gauldalen, mange av disse var dårlig væpnet, og bøndene hadde sendt gardskarene sine fordi de ikke torde å fare selv, de var redde Erling jarl ville refse dem.116 Denne redselen kan tyde på at bøndene i trondheimsområdet, der Sverre sto sterkt, ennå ikke hadde anerkjent Sverre som konge. Dette kan også være en av årsakene til at Sverre ble vant til å bruke profesjonelle krigere den første tiden. Han hadde verken nok makt eller støtte til å kunne kalle ut leidang når han trengte det. Men viktigere er det nok at Sverres geriljataktikk ikke passet en massehær av leidangstypen, med dårlig disiplin og lite erfaring i våpenbruk.

På Kalvskinnet kom det derimot til det vi kan kalle for et regulært slag, selv om Sverre og hans menn dukket overraskende opp i Trondheim. Sverre lurte Erling og Magnus til å tro at han hadde forlatt trondheimsområdet ved å fortelle en maltselger at de tenkte seg over til Melhus. Birkebeinerne ventet i tre–fire dager før de søkte til Trondheim. Der var mesteparten av fiendehæren døddrukne, og Sverre og hans menn vant slaget, mens Erling Skakke falt.117 Det er sannsynlig at Sverre hadde spioner inne i Trondheim som kunne rapportere om at hæren til fienden var indisponerte, selv om ikke sagaen sier noe om dette. Sverre konsentrerte slaget rundt fylkingene til Magnus og Erling, og da disse måtte gi tapt var slaget vunnet. Det nevnes ikke at bøndene kom i kamp denne gangen. Slaget ble avgjort da de profesjonelle krigerne braket sammen.

Birkebeinernes elitestyrker

Kong Sverre benyttet seg nesten utelukkende av profesjonelle krigere de første årene han kjempet om kongemakten, og det kan være interessant å se disse styrkene i forhold til leidangshæren. Sverre Bagge mener at elitestyrkene, det vil si hirden, spilte en mindre rolle i den mer fredelige perioden mellom 1066 og 1130. Borgerkrigene med sine hyppige kamper utviklet stadig mer profesjonelle krigere, og da Sverre tok over birkebeinerflokken i 1177 hadde over 20 år med stadige kamper dannet grunnlaget for denne typen elitestyrker.118 Sverre ser ut til å ha lagt større vekt på profesjonelle krigere enn leidangen.119 Det kan tenkes at dette hadde sin bakgrunn i at leidangen ble mindre og mindre verdt ettersom tiden gikk og presset på leidangsoppbudet økte, men en like viktig grunn kan være at Sverres taktikk var avhengig av disiplinerte og godt trente styrker.

Sverres saga forteller at Sverre overtok en dårlig utstyrt og nærmest slått flokk da han kom til Norge.120 I stedet for å møte fienden front mot front i fylkinger, var det i de første årene etter at han overtok birkebeinerflokken en tendens til at Sverre brukte geriljataktikk der han overrasket fienden, og trakk seg raskt tilbake. Etter hvert som flokken hans økte i antall kunne han benytte seg av en mer regulær stridstaktikk, men Sverre bar aldri preg av å være noen tradisjonalist i sin utføring av stridstaktikk sammenlignet med andre sagakonger.

Gathorne-Hardy argumenterer for at birkebeinerne allerede før Sverres tid var en broket blanding. Noen var pålitelige, mens andre var mer opptatt av plyndring og ran. Han mener også at birkebeinerne hadde alle de kvaliteter som skulle til for å gjøre dem til gode geriljasoldater. Geriljakrigføring krever ikke tradisjonell militær erfaring og trening, det er viktigere å ha erfaring som naturfolk: Evne til å skaffe seg mat i naturen, enten ved jakt eller sanking, samt evne til å ta seg fram i ulendt og røft terreng og leve under åpen himmel gir erfaringer som kan være nyttige i geriljakrigføring. Skal du jakte med pil og bue må du ha evnen til å snike deg stille innpå byttet, og du må også være dyktig i bruk av våpenet. De samme egenskapene er viktige i geriljakrig der det er viktig å snike seg stille inn på fienden, slå raskt til og trekke seg hurtig tilbake. Med krigere med individuelt mot, evne til å forflytte seg i vanskelig terreng og gode kunnskaper i våpenbruk, vil en liten hær av profesjonelle krigere kunne plage en tallmessig større hær uten å lide større tap selv.121 Sverres utstrakte bruk av pil og bue som våpen kan være et direkte resultat av at han hadde dyktige krigere som var vant til å bruke buen og pila som redskap på jakt ute i naturen.

Ser vi på leidangsmannen i forhold til disse styrkene, er den klareste forskjellen at Sverres profesjonelle krigere var bedre trent i våpenbruk, og hadde militær erfaring fra tidligere kamper. I strid vil dette være viktig fordeler, men de profesjonelle krigerne var ofte i stort mindretall dersom de møtte en bondehær. Leidangshæren var, dersom den var korrekt utstyrt, ifølge leidangsbolkene i Gulatings- og Frostatingsloven, etter måten velutrustet med øks eller sverd, spyd og skjold – i tillegg til at det skulle ligge bue og piler ved hver sess.122 Likevel gir sagaene inntrykk av at de profesjonelle styrkene med enkelthet kunne slå en tallmessig større leidangshær.

Et eksempel på at leidangsmenn og bymenn ikke var de mest effektive i strid finner vi i Sverres saga i det som står omtalt som «slaget i kaupangen». Kong Magnus Erlingssons heklunger angrep birkebeinerne i kaupangen og det falt mange på begge sider, og mange ble såret. «Då miste bymennene og leidangsmennene lysta til å stå der lenger, og dreiv opp i byen».123 Da birkebeinerne så at fylkingene deres begynte å tynnes ut måtte de også rømme. Sagaforfatteren gir her indirekte skylden på by- og leidangsmennene for nederlaget, og viser ikke mye respekt for deres innsats. Knut Helle mener at det sikkert lå mer enn profesjonelle hærfolks kastefølelse bak den forakten for bøndenes stridsevne som preger samtidssagaene.124

Det er en generell tendens til at leidangshæren ikke blir brukt i front i direkte kamp, men det finnes andre typer involveringer der leidangshærene spiller en mer aktiv rolle. Denne formen for kamp er på sett og vis ganske lik den vi kjenner fra plyndringstoktene til skandinaviske vikinger. Det finnes eksempler på at leidangshæren blir sendt for å plyndre områder for verdisaker, mat og forsyninger. I slike kamper der leidangshæren møtte «myke» fiender kom en bondehær mer til sin rett. Motstanden var i slike tilfeller som regel liten og spredt, og dersom det kom til sterk motstand var det ofte lett for plyndringstroppene å trekke seg raskt tilbake og forsvinne. Eksempler på dette finner vi blant annet fra Harald Hardrådes invasjon av England i 1066, og Håkon Håkonssons skottlandstog i 1263 da leidangsbøndene herjet engelske og skotske bygder.125 Det ser ikke ut til at slik herjing var like utbredt når leidangen var operativ innenlands.

Akkurat dette er interessant i forhold til selve leidangssystemet. Før leidangen ble innført på midten av 900-tallet, var det vanlig at krigere på jakt etter rikdom reiste i viking og på den måten tilegnet seg gods og gull. Da det ble slutt på dette, og forbudt ved å lov å herje, i hvert fall i eget rike, kunne leidangsferdene på sett og vi bli et substitutt for de tidligere vikingferdene.126 Fra opplysningene i sagaene ser det ut til at bøndene benyttet de sjansene de hadde til å tilegne seg rikdom. 127

Motivasjon

Et sentralt spørsmål vil være hvilken motivasjon leidangsfolket hadde for å slåss under innbyrdesstridene. Svaret må være at de hadde svært lite å slåss for. Det var kongene som kjempet om makten, for bøndene spilte det sannsynligvis liten rolle hvem som styrte. Leidangstjenesten må ha vært et forstyrrende element i hverdagen, og som kom i veien for arbeidet med å dyrke jorda. Under borgerkrigene ble situasjonen mer ekstrem enn det den hadde vært tidligere, med stadig hyppigere leidangsutbud. Et eksempel på hva disse hyppige utbudene kunne føre til med tanke på leidangens effektivitet finner vi i 1198 der baglerne tar Trondheim fra birkebeinerne, og like etter byr de ut leidang over hele Trondheimen.128 Leidangsmennene hadde året før kjempet for Sverre mot baglerne. I kapittel 144 i Sverres saga viser det seg at baglerne ikke stoler på disse trønderske leidangsfolkene, og de fryktet at når leidangsfolkene kom på land ville de enten fare rett til Sverre eller strake veien hjem. Baglerne valgte derfor å oppgi Trondheim uten kamp. I dette tilfellet viser leidangshæren seg mer som en byrde enn en støtte.

Umotiverte leidangsmenn kan ha vært en direkte årsak til at Sverre på slutten av 1190-tallet kunne gå bort fra å bruke tette fylkinger i regulære slag, og heller bruke en mer spredt orden der små flokker av birkebeinere selv valgte hvor de ville angripe fiendefylkingen.

Fra tett fylking til spredt orden

Under slaget på Nordnes i Bergen i 1198 beordret Sverre folkene sine for første gang til å la være å fylke, men heller springe på baglerne så fort de kunne. Hver mann skulle bare tenke på seg selv og bruke all sin makt.129 Det var etter all sannsynlighet en leidangshær birkebeinerne møtte her. Det kan vi se av talen til Sverre før slaget: «Gjer åtaket så hardt de kan, for dei greier ikkje stå for ein støyt, dei som har rent frå smørkinna heime og aldri har sett korleis sverda bit for birkebeinerane når dei slåst.»130 At dette trolig var en leidangshær kan vi også tolke ut fra neste kapittel i sagaen, der det nevnes at bøndene i Sunnhordland og Hardanger tidligere hadde gitt baglerne mannskap og leidang, og de sendte bud etter baglerne da birkebeinerne etter slaget for opp i landet etter mat. «Sunnhordlendingane og hardingane tykte ikkje at birkebeinerane sopa finsleg i tunet deira når dei kom etter mat», sier sagaforfattaren.131 Her ser det ut til at sagaforfatteren uttrykker seg ironisk: Bøndene må ha fått gjennomgå kraftig for å ha gitt baglerne leidang.

Det vil være naturlig å anta at en slik drastisk endring i taktikken der troppene lar være å fylke, kan ha sammenheng med teknologiske endringer i selve krigsutrustningen til hærfolket til birkebeinerne, men det er på det nærmeste utelukket. Teknologien var stort sett den samme rundt år 1200 som den hadde vært flere hundre år bakover i tid. Hvorfor ble ikke denne taktikken med spredt orden tatt i bruk tidligere? Sagamaterialet er rikt på beskrivelser av slag og strid, men aldri tidligere har en slik taktikk vært nevnt. Forklaringen må ligge i at hæren birkebeinerne møtte var av dårligere kvalitet enn det som var vanlig. Det kan stemme godt med tanke på den tiden slaget ble utkjempet i. Som de foregående eksemplene viser, ble leidangen ofte utkalt på begge sider under innbyrdesstridene, gjerne i en og samme konflikt. Dette må ha virket drepende på moralen til leidangsmennene, og kan ha medvirket til at Sverre kunne bruke en såpass spredt taktikk. Skulle en fylking holde stand i et middelalderslag var det viktig med høy kampmoral for at rekkene ikke skulle brytes.132 Ble rekkene først brutt og krigerne kom på flukt var det vanskelig å få seier.

Denne taktikken må ha vist seg effektiv, for Sverre sier senere i sagaen at birkebeinerne har lagt seg for vane å bruke denne taktikken, og fylket ikke. De hadde derimot vendt seg til å sloss i småflokker der hver mann laget så mye ståk han kunne, og da kunne hver mann være så langt framme som han ville.133 Det vil med andre ord si at de ikke trengte å møte fylkingen front mot front, men de forskjellige småflokkene kunne engasjere seg i kampen på flankene, og også bak fiendens formasjoner. Hensikten med dette må ha vært å få panikken til å bre seg blant fienden, og deretter kunne selve slaget vinnes med å slå i hjel så mange fiender som mulig. Fra slagskildringen legges det ikke skjul på at baglerne som snudde ryggen til og flyktet, hogde birkebeinerne løs på så hardt de kunne. Baglerne omgrupperte en gang, men birkebeinerne gikk hardt på enda en gang og det samme skjedde: Baglerne flyktet og birkebeinerne vant slaget.

Den andre gangen denne taktikken nevnes var i år 1200, og også denne gangen var det bønder som var fienden. Det var derimot ikke en leidangshær, men et bondeopprør. Bøndene i Viken stilte med både tegn og trell mot kongen. Kongen stilte med hærfolket sitt, bymennene og kjøpmennene, og vant til slutt slaget – selv om han var tallmessig underlegen.134 Årsaken til opprøret kan ha vært at kongen kalte ut leidangen lidevis, som ikke hadde vært vanlig før, men det kan også ha sin bakgrunn i at bøndene mente at leidangsbyrden var større enn kongen hadde rett til å pålegge dem.135 Det sistnevnte må uansett ha vært en medvirkende faktor.

Figur 6: Under kong Sverre la birkebeinerne seg til en spredt orden når de kom i kamp med leidangstropper. Leidangsmennene som flyktet kunne enkelt hugges ned.

Kampmoral og disiplin

Det er ikke ofte vi hører om stridsmoralen til hærene i sagamaterialet, men det forekommer. I Håkon Håkonssons saga blir det fortalt at det hadde vært en del murring i hæren etter slaget ved Låke (1240), og det var mest murring blant leidangsmennene.136 Datidens æreskodeks kan ha vært medvirkende til at leidangsmennene valgte å holde seg noenlunde lojale. I Sverres saga fortelles det at før slaget på Ilevollene (1180) var Sverre og birkebeinerne tallmessig underlegne kong Magnus’ hær. Sverre bruker en fortelling om en bonde som fulgte sønnen sin til hærskipene for å oppildne sine folk.137 Bonden forteller sønnen at skjebnen er fastsatt på forhånd og at det er ordet som lever lengst etter mannen. Om du vet du kommer til å dø er det derfor best å bite godt fra seg og gjøre det beste utav det så lenge en er i live. Denne historien blir gjenfortalt av Håkon Håkonsson i Håkonssagaen.138 Om dette synet stemte overens med bøndenes måte å se ting på er vanskelig å vite. Det er like sannsynlig at det er en kongsmanns måte å tenke på vi får framført av en bonde. På den måten ble kanskje budskapet mer troverdig. Ved begge anledninger ble historien om den gamle bonden og sønnen tatt fram da det så mørkt ut for birkebeinerne. I Håkon Håkonssons tilfelle ble talen framført før slaget i Oslo i 1240, der hertug Skule ble jaget på flukt mot Trondheim.

Når leidangshæren var involvert i slag var det sjelden den var i første rekke. Slagene ble som oftest avgjort mellom hirdstyrkene til motstanderne, og leidangen holdt seg helst i bakre rekke. Dette var derimot ikke alltid tilfelle. Det hendte ved noen få anledninger at leidangsfolket ble plassert helt i front i slaget, der striden var ventet å være hardest. Et slikt tilfelle var et slag i 1180 der Magnus Erlingsson med en svær leidangshær møtte kong Sverre på Ilevollene utenfor Trondheim.

Ilevollene 1180139

Sverre ventet hardest motstand fra hirden til kong Magnus, og satte sin egen hird til å gå mot merket til Magnus. Lendmennene kom til å se seg litt for, mente Sverre. Leidangshæren til Magnus hadde han derimot lite til respekt for: «Og bondemugen som dei har jaga saman og tvinga hit, kjem ikkje til å bry seg om kven som fell, om dei berre kan live seg sjølve».140 Sverre hadde også leidangsstyrker, og under slaget satte han dem i fremste rekke, sammen med et utbud av by- og bygdemenn. Før slaget satt Sverre rimelig trygt innenfor treborgen, mens Magnus holdt til ute på Munkholmen.141 I denne fastlåste situasjonen kom det til forhandlinger. Magnus avslo at de skulle dele kongeriket, og noen dager senere gikk Sverre, kanskje noe overraskende, med på å møte heklunghæren utenfor treborgen på Ilevollene. Innenfor borgen ville han etter all sannsynlighet ha vært relativt trygg, så det kan synes noe merkelig at han valgte å møte hæren til Magnus i et åpent slag siden han selv var tallmessig underlegen.

Gathorne-Hardy mener mye tyder på at Sverre ville bruke heklungenes tallmessige overlegenhet til sin fordel. Flere ting tyder på at det er riktig. Dersom han fylket på Ilevollene hadde han borgen i ryggen som han kunne flykte inn i dersom slaget gikk dårlig. Ilevollene var et dårlig valgt sted sett fra heklungenes side fordi stedet var smalt. Da Sverre kom ut fra fortet og fylket kunne han støtte den ene fylkingarmen på sjøen og den andre armen kunne støttes på Nidelvas bredd. Begge flankene var dermed sikret. Heklungene var såpass tallmessig overlegne at det ble for trangt å fylke alle troppene i lengden uten at fylkingarmene støtte mot sjøen eller elva, slik at deres formasjon sannsynligvis var dypere enn det den ville vært dersom de hadde møttes på en åpen slette.142 Dermed ville de bakre troppene ikke bli engasjert i slaget før troppene foran dem var nedkjempet eller hadde flyktet.

I likhet med Harald Hardråde ved Fulford i 1066,143 ser det ut til at Sverre brukte de antatt dårligste troppene, det vil si blant annet leidangsmennene, som et slags åte under slaget. Leidangsmennene, bygdemennene og byfolket ble satt under merket til kong Sverre, og dette var uten tvil en list som skulle få Magnus til å tro at det var Sverre selv som var under dette merket. Sverre selv var derimot under et annet merke, på motsatt flanke. Leidangsmennene som fylket under merket til Sverre ble ledet av Gudlaug stallare, og den fylkingarmen vendte ned mot sjøen.144 Magnus gikk hardt på Gudlaugs merke, i håp om å knuse Sverres beste styrker først. Han sendte også en styrke til å falle birkebeinerne i ryggen, men Sverre satte folk imot og heklungstyrken fikk ikke utrettet mye på den kanten. Magnus’ menn, som utvilsomt var de beste folkene han hadde til rådighet, klarte raskt å drive leidangsmennene til Gudlaug stallare på flukt. Sverre svarte med å gå på hirden til Magnus med sin egen hird og gjestene, og fylkingen til kong Magnus kom snart på flukt. Sverre selv var til hest, og oppildnet de flyktende leidangsmennene slik at de tok opp striden igjen. Dette var etter at heklungene var drevet på flukt.

Figur 7: Kartet til venstre viser kong Magnus’ rute fra Munkholmen til Ilavik før slaget på Ilevollene. Til høyre illustreres den avgjørende fasen i slaget. Sverres flanker er beskyttet av Trondheimsfjorden og Nidelva, mens Magnus må fylke i dybden pga. plassmangel. Magnus’ spiss angriper by- og leidangsmennene til Sverre, mens Sverre selv kan falle Magnus i ryggen og flanken.

På tross av at leidangsfolket sammen med by- og bygdemennene var å regne som underlegne tropper sammenlignet med de profesjonelle birkebeinertroppene, fikk de under dette slaget den vanskeligste oppgaven. Selv om de kom på flukt rimelig snart, tok de seg inn igjen på grunn av det som sagaen beskriver som sterk ledelse fra Sverre. Slaget endte med seier for birkebeinerne.145

Som nevnt har denne taktikken en del fellestrekk med Harald Hardrådes taktiske disposisjoner ved Fulford i 1066. Selv om kildene blir regnet for å være gode til slaget ved Fulford, er det mulig at sagaskriveren som skrev sagaen om Magnus og Harald Hardråde i Morkinskinna, og senere Snorre, kan ha latt seg inspirerer av Sverres seier ved Ilevollene. Dette er kanskje mindre trolig, for da må i tilfelle kildesituasjonen til Fulford, som har vært regnet for å være pålitelig, revurderes.146

Det kan også tyde på at det var vanlig å risikere troppene som var mindre verdt i begynnelsen av et slag. For Sverre ville det være mindre kostbart å ofre et visst antall leidangsmenn fremfor å ofre hirdfolk, huskarer eller gjester. Men det var ikke bare å ofre bøndene heller. Det ville høyst sannsynlig få innvirkning på bøndenes innsats neste gang de ble brukt i et slag. Sverre ser ut til å ha tatt en kalkulert risiko på Ilevollene. Han satset på at leidangsmennene ville holde ut de få minuttene det tok før hirden og gjestene hans kunne falle hirden til Magnus i ryggen og flanken. Taktikken lyktes, men hadde Sverres hird kommet noe senere inn i slaget, ville det blitt katastrofalt for leidangs-, by-, og bygdemennene. Først etter at hirden til Magnus ble drevet på flukt ble det orden på leidangsfolket, og de gikk inn i striden igjen. Sagaen krediterer Sverre selv for å ha oppildnet leidangsmennene til å snu, men det må ha vært en sterk medvirkende faktor at bøndene og bymennene så ryggen på fienden og ikke øynene.

Under dette slaget nevner sagaene at Magnus også hadde en stor leidangshær. Disse ble som nevnt fylket i dybden og fikk ikke utrettet mye. Fra sin posisjon langt bak i rekkene må de ha hatt dårlig oversikt, og under kaoset som fulgte da Magnus’ hirdstyrker ble drevet på defensiven kan det ha bredt seg panikk som gjorde at de flyktet. Det er også symptomatisk at når spissen blir drevet på defensiven så gir leidangsmennene opp. Også her kan det settes spørsmålstegn ved motivasjonen til leidangsmennene til Magnus. Ifølge Sverres saga kom leidangsmennene til heklungene fra Lindesnes, Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, begge Mørene og Romsdalen.147 Som vi har sett fryktet ikke Sverre bøndene, som han mente Magnus hadde jaget sammen og tvunget til Trondheim for å slåss.148 Motivasjonen til leidangsfolket til Magnus må ha vært heller lav.

Landbasert leidang

Det norske leidangssystemet baserte seg på at de forskjellige skipreidene skulle utstyre et skip med mannskap, mat og utstyr, men i de indre strøkene av landet er det sannsynlig at det har eksistert et leidangssystem der bøndene skulle stille med hester i stedet for skip.149 Fra senere diplomer kan det også skimtes omrissene av et slikt system. I et brev fra 1370 beordrer kong Håkon 6. Magnusson allmuen i «Bagahus» (Bohus) fogderi å stille «hver sjette mann med en god hest, samt våpen og kost. Han skal sitte klar dag og natt, klar til å fare sør til oss så snart han får bud om det».150 Hæren til kongen var i Sverige for å forhandle om faren, kong Magnus’, frigivelse fra fengselet. I et annet brev utstedt av kong Håkon 5. i 1309 til allmuen i Trøndelag beordrer kongen at det skal stilles fem skip med 50 mann på hvert skip og 60 mann fra hvert skipreide til et felttog mot Jämtland.151 De 60 mennene som ble kalt ut fra hvert skipreide måtte nødvendigvis ta landeveien østover mot Jämtland. Det sies ikke at disse skal ta seg over land, men det er geografisk umulig å ta seg fram med skip i denne delen av innlandet.

Det finnes også fragmenter av et annet brev som nevner det Bull mener er landbasert leidang på Østlandet.152 Restene av dette brevet er brukt som seglremmer på et annet brev som er datert 1369, det vil si at brevet som seglremmene opprinnelig har stammet fra, er fra 1369 eller tidligere. På seglremmene kan det bare leses et par linjer som forteller at:

Jon Hafthorsson sender alle menn i Skaun som hører om eller ser dette brevet bud om at min herre, kong Håkon, har latt nevne ut leidang med oss […], full allmenning med kost og halv med folk, i landevern til kongen.153

Det finnes flere antydninger i sagamaterialet om at det kan ha eksistert landbasert leidang på et tidligere tidspunkt, både i Heimskringla, Sverres saga og Håkon Håkonssons saga. Det er derimot ikke kjent at det har eksistert noen lovforordning om dette. Bruken av hester i sammenheng med leidangsskatt kommer klart til uttrykk i Håkon Håkonssons saga der Håkon sendte Gaute prest til Vetterherred (i Bohuslän) etter leidangsskatt i mars 1225: «Hákon konungr sendi Gauta prest i Vettaherađ at taka leidangr sinn, ok innan fára nátta kom hann riđandi aptr međ þrjú hundruđ hesta.»154 Gaute prest kom altså få netter seinere tilbake med 360 hester. Dette skjedde i forbindelse med felttoget til Värmland der kong Håkon søkte å straffe ribbunger og värmlendinger fordi de hadde herjet og ranet i hans rike.

Men allerede før Gaute prest reiste til Vetterherred for å hente hester får vi vite at dette er et krigstog som er basert på hesten som framkomstmiddel. Alt flere måneder tidligere hadde kongen sendt bud over hele Folden om at de skulle ha hester klar til ham. Vestfoldingene sendte kongen 240 øk som de ga ham, bare av velvilje.155 Dette kan også tyde på at hesten ble brukt som skatteytelse i de indre østlandsområdene.

Landstyrker

Det synes litt uklart om det ble krevd landstyrker i tillegg til hester av skatteyterne i de indre østlandsområdene. Slik som det ser ut av sagaen så kom Gaute prest tilbake med hester, men det nevnes ikke at han hadde med seg folk til å bemanne dem. Det nevnes ikke noe som kan tyde på at det var operativ leidangsplikt for mannskap, selv om vi ser at hver femte mann også skal utstyre en mann i tillegg til en hest i diplomet fra 1370. Det kan ha vært en slik ordning tidlig på 1200-tallet også, men i tilfelle så har ikke kongen hatt bruk for denne delen av leidangen under dette felttoget, eller så har ikke sagaskriveren fått det med seg. Årsakene til dette blir bare spekulasjoner, men det kan settes fram flere teorier. Sagaskriverne bak både Sverres saga og Håkon Håkonssons saga var islendinger. Det kan tenkes at de ikke var kjent med at begrepene leidang ble brukt dersom det ble kalt ut landbaserte styrker, og dermed unnlot å nevne det, enten fordi de var usikre på bruken av begrepet eller ikke kjente til sammenhengen med landstyrker og leidang. Eivind Kválen mener å påvise at en god del av de islandske sagaforfatterne i mange tilfeller roter med norsk geografi, sannsynligvis fordi de ikke hadde direkte kjennskap til norske forhold, men satt på Island og skrev sagaene. De sagaskriverne som beviselig hadde vært i Norge gjorde sjelden grove geografiske feil.156

Kan det hende at Sturla, forfatteren av Håkon Håkonssons saga, ikke kjente godt nok til leidangsordningen på Østlandet? Han bruker det mer vidtfavnende begrepet leidangsskatt når han skal beskrive hestene som Gaute prest hentet. Det kan også hende at det ble brukt et annet begrep enn akkurat leidang om pliktene å stille med styrker til lands, og at disse begrepene ikke er kjent i dag, men det er kanskje mindre sannsynlig. Forklaringen som er mest nærliggende er at Håkon Håkonsson hadde såpass mange fotfolk at han trengte hester som fotfolkene kunne bruke til ridedyr, eller bære utstyret for dem, og at det var dette han skulle bruke leidangshestene til.157 Folk ser det ikke ut til at han trengte. En annen mulighet kan være at Håkon har hatt betenkeligheter med å bruke folk fra Båhuslen i en kampanje mot naboene fra Värmland. Med tanke på freden etterpå ville det være fare for at konfliktene kunne blusse opp igjen dersom naboer ranet naboer. Ved å bruke styrker fra mer perifere strøk av Norge kunne hevn fra naboene i Värmland lettere unngås.

Taktisk bruk av hesten

Selv om det var en utstrakt bruk av hester under felttoget i 1225, så er ikke hestene synonymt med bruk av kavaleri. Det ser vi fra kapittel 117 i Håkonssagaen der rytterne sprang av hestene sine når de sloss. I dette tilfelle er det mulig at mennene sprang av hestene sine fordi värmlendingene befant seg i en skog der det ikke var hensiktsmessig å ri til hest, men det er ingenting som tyder på at det var vanlig for nordmenn å ri i strid. Et annet eksempel på at folk steg av hestene når det kom til strid finnes i kapittel 146 i samme saga. Både birkebeinerne og bønder steg her av hestene og gikk i stedet på hverandre til fots.

Fra samme felttog får vi også vite om en forfølgelse til hest som ikke lykkes fordi hestene ble slitne av å løpe i dyp snø. Ribbungene som ble forfulgt kastet både klær og våpen for å kunne flykte raskere. De var godt kjent i området, og satte først kursen mot de stedene som var minst framkommelige for hester.158 Begge de sistnevnte hendelsene fant for øvrig sted før Gaute prest ble sendt til Vetterherred for å hente det som sannsynligvis var leidangshester.

Det var derimot ikke bare i Norge at rytteriet steg av hestene når de sloss. Det finnes eksempler på at også riddere på kontinentet steg av hestene i kamp. Dette skjedde blant annet ved Agincourt i 1415.159 Årsaken kunne både være taktisk og økonomisk. Ved flere anledninger var ridderne sårbare for andre typer tropper og fant det dermed mest hensiktsmessig å kjempe til fots. En annen årsak var at utstyret til ridderen, i særdeleshet hesten, var så dyrt at ridderen ikke risikerte å miste den i strid.160

De to avsnittene som er drøftet ovenfor kan også vise til noen av problemene som var knyttet til å bruke hester til krigføring i Norge. Topografien var et problem,161 værforholdene var et annet. Bruk av kavaleri er mest hensiktsmessig i åpent lende med god oversikt. Vi ser fra avsnittet i sagaen at värmlendingene flyktet inn i skogen når nordmennene dukket opp med hestefolket sitt. I tette skoger kan det i verste fall være uframkommelig for en kavalerist, men kanskje viktigere er det at kavaleriet ikke får opptre samlet i tett skog, noe som svekker slagkraften. Værforholdene viser også at kavaleristyrker er lite effektive vinterstid med dyp snø. Hestene i Norge på denne tiden var små, og de ble sjelden eller aldri over 150 cm høye.162 Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder nevner at mankehøyder på mellom 120 og 126 cm var vanlig hos middelalderhestene.163 Til sammenligning er gjennomsnittshøyden på en islandshest ca. 132 cm og en fjordhest 142 cm, og den norske middelalderhesten var nok noe mindre enn disse hesterasene. I utgangspunktet var ikke slike hester, selv om de trolig var hardføre dyr, egnet til å bære tungt pansrede ryttere over lang tid, eller ta seg fram i et snødekt eller ulendt landskap. Et tungt pansret kavaleri ville sannsynligvis måtte ha større hester som var dyre, både i anskaffelse og med tanke på fórutgifter. Fra trefningen ved Largs i 1263 nevnes det i Håkonssagaen at en del av det skotske rytteriet hadde spanske hester, og dette må ha vært hester som var større og raskere enn de innfødte skotske hestene.164

En av de få gangene det opptrer noe som kan ligne på regelrett kavaleri er i Sverres saga under slaget på Jonsvollene. Her er det bare kongen vi hører om som sitter til hest, og han sitter også til hest under striden for: «Da forfølginga var over, reid kong Sverre bort til hæren, og da var spydet hans blodut heilt opp på skaftet, så blodet rann oppetter armane hans.»165 Sverres saga forteller også om andre ganger der Sverre satt til hest i kamp. En gang forteller sagaen at Sverre red fremst i birkebeinerflokken mot en bondefylking, og han var så langt fremme at brystet til hesten støtte mot bøndenes skjold.166

Sverres saga forteller også at Sverres menn dreper ni baglere etter å ha forfulgt dem til hest.167 Likevel legger ikke Sverre skjul på at han anser skip for å være viktigere enn hester: «Men vi birkebeiner er nå skip-løse, som dere vet, og ikke vel i stand til å verge gods og liv for dere. Vi kan ikke fare så fort over land som de kan ro leia.»168

Selv om landskapet i Norge ikke var godt egnet til rytteri, så blir det for enkelt å si at det er landskapet som er grunnen til at rytteriet ble nedprioritert. Den tunge spesialiseringen nordmenn hadde på skipsbasert krigføring er kanskje den viktigste årsaken til at bruk av hester var lite utbredt i Norge. Lange avstander ble lettest tilbakelagt på skip. Vinterstid kunne skip ta seg fram der det var umulig for hester å komme fram på grunn av for eksempel snø, selv om det ser ut som at også skipsfarten ble betydelig mindre i omfang sent om høsten og vinteren. Hestene var ikke sjeldne i Norge i middelalderen,169 men skip må ha vært såpass overlegen hesten som langtransportmiddel at skip ble foretrukket ved lengre forflytninger. Norge var også den gang et langstrakt land, og kongene reiste mye, i hvert fall i områdene fra Viken og til Trøndelag.

Hestene kunne likevel være anvendelige for speidere og vakter, som var lett utstyrt og var avhengig av å forflytte seg raskt. Dette prinsippet ligner på det som vi ser på sjøen der det ofte ble brukt fremskutte lette og raske skip, enten foran eller bak hovedhæren.170 Både speidere og vakter til hest og til sjøs var viktige for etterretningen til hovedhæren. Dersom hovedhæren ble overrasket av en fiendestyrke enten det var på land eller på sjøen, så ville speiderne kunne gi nyttig informasjon om fiendens styrke, antall og sammensetning, noe som i et slag kunne være avgjørende.

I sagaen om Håkon Håkonsson får vi et lite innblikk i holdningene en gruppe nordmenn fra nord i landet hadde til det å forflytte seg over land. Det passet seg ikke for nordmenn å reke rundt i fjell og skoger, mente de, og de ba hertug Skule om å dra nordover til Trondheimen til vennene sine og få seg skip der. De sa det var nordmenns vis å fare på skip når de skulle holde ufred.171 Året var 1240. Akkurat dette utsagnet er av interesse fordi det viser litt av mentaliteten som nordmennene hadde til krig. Forflytningen skulle helst skje på sjøen, for det var nordmenns skikk. Det at det ikke passet seg for nordmenn å reke rundt i skog og fjell kan også være en årsak til at det ble lagt lite vekt på hesten som krigsredskap. Dersom normene i det norske samfunnet på denne tiden sa at det var skikk å fare med skip så ble kanskje den formen for krigføring foretrukket.

Oppsummering

Det ser ut som leidangshæren som regel ble brukt i en tilbaketrukket rolle under strid på land. Den ble bare unntaksvis brukt i front der det gikk hardest for seg, slik som under slaget på Ilevollene i 1180. Det var de profesjonelle troppene representert ved hird, huskarer og gjester som dannet spissen i hæren. Leidangsmennene var nyttige når fienden ar jaget på flukt, men viste seg ofte mindre effektive når overmakten var stor.

Under borgerkrigene begynte kong Sverre å bruke en spredt orden, der han lot være å fylke når han angrep leidangsfolk. Dette kan ha sammenheng med at leidangen var utnyttet til det maksimale på dette tidspunktet, og dermed var lite effektiv. Leidangsfolket hadde verken interesse eller motivasjon til å gjøre en god innsats under slagene.

Det er også sannsynlig at det har eksistert en form for landbasert leidang der bøndene i stedet for å stille med skip stilte med hester. Vi har derimot ikke lovforordninger som kan bevise at det virkelig har vært en slik ordning, men ut fra sagaene og diplommaterialet synes det trolig at det har eksistert et slikt system. Hesten ble svært sjelden brukt i form av kavaleri i det kildematerialet som er undersøkt her, men heller som transport- og ridedyr for troppene. Skip ser derimot ut til å ha vært foretrukket som fremkomstmiddel i Norge i middelalderen.


5. Bruk av leidangen til sjøs

Kildene gir mye informasjon om hvordan kampene foregikk til sjøs i norsk middelalder, men de sier svært lite om leidangsflåtens involvering i selve kampene. Helst hører vi om storskipene og kongens egne fartøyer, og disse fartøyenes rolle i striden.172 Bøndenes rolle hører vi mindre om, med unntak av at det er nevnt at leidangen ble kalt ut. Likevel vet vi at leidangen må ha vært involvert i kampene på en eller annen måte. Spørsmålet blir derfor hva slags rolle leidangsflåten hadde under kampene?

Leidangsskipet

Krigsskipet ble – i motsetning til andre skipstyper som handels- og transportskip – laget for å være lett og raskt, med et stort antall årer som gjorde det kjapt og manøvrerbart.173 Skipsstørrelsen på leidangsskipene blir oftest benevnt i antall sesser. En sess er en halvtofte eller rorbenk på et skip. Det var to sesser på hver side av skipet, og toftene var ikke gjennomgående som i for eksempel en vanlig robåt. En 20-sesse hadde derfor i praksis 40 sesser. Det finnes ingen tegn til at rorbenkene på skipene var faste innretninger, men det er trolig at mannskapene satt på skipskistene sine når de rodde. Det er antakelig forklaringen på at det ikke er funnet seteinnretninger på skipene fra skipsgravene.174 Så vidt meg bekjent er det ikke gjort arkeologiske funn av skip som regnes for å være leidangsskip.

Mellomrommet på sidene av sessene ble kalt rom, og ofte hører vi at skipsstørrelser blir benevnt i antall rom, for eksempel et skip på 14 rom. Spesielt gjelder dette skip som ikke var utstyrt, eller beregnet til å bruke årer, slik som tunge handelsskip. Rommene var ofte inndelt naturlig av spantene på skipet, og svarer til et par årer. Hvert rom ble delt inn i halvrom.

I Gulatingsloven blir det regnet opp hvor mange skip som skal stilles fra hvert fylke. Skipene er enten 20-sesser eller 25-sesser.175 Det er vanlig å regne med to mann på hver sess, det vil si at en 20-sesse hadde 80 mann på sessene mens en 25-sesse hadde 100 mann.176 Begrepene 20- og 25-sesser er i utgangspunktet nominelle og trenger egentlig ikke si så mye om selve skipsstørrelsen. Flatøyboken oppgir følgende mål for en 13-, 20-, og 30-sesse:

13-sesse……………………..18,5 meter
20-sesse……………………..28 meter
30-sesse……………………..52 meter 177

Det betyr ikke at alle 20-sessene var 28 meter i lange. Det var tillatt at leidangsskipene kunne være betydelig kortere. 20-sessene fikk lov til å være hele 12 meter kortere enn tallene i Flatøyboken, det vil si at skipslengden bare var 15 meter. Skipene skulle likevel ha 20 par årer, og det betyr at romstørrelsen ble betraktelig innskrenket.178 Sett fra bøndenes ståsted var det sikkert mest hensiktsmessig med mindre skip. De var billigere å bygge og lettere å vedlikeholde.

På krigstog ble skipene brukt som base. Om natta ble det slått opp telt på skipene som mannskapene kunne sove i. Skipene var ellers rimelig åpne, og det var ingen losjimuligheter under dekk.

On bigger vessels the tent was stretched over the ship itself as frequently mentioned in the sagas, but we also hear of tents being pitched ashore after the ship had been made fast for the night. Such land-tents were found on the Oseberg and Gokstad ships, and there is no sign of any fittings for stretching a tent over the ship itself.179

Dekket på skipene besto sannsynligvis av løse planker. Plankene kunne enkelt tas opp slik at det kunne plasseres utstyr under dekk.

Leidangens rolle i kamp på sjøen

Slaget i Hjørungavåg

I likhet med kamphandlingene på land er det lite konkret vi får høre om leidangens rolle under slagene på sjøen. Det første slaget leidangen deltok i regnes for å være slaget i Hjørungavåg i 986 der Håkon jarl kjempet mot en dansk styrke. Slaget er omtalt i Heimskringla, Fagrskinna og Jomsvikingsaga og i kvadene Eiriksdråpa og Håkonardråpa. I Heimskringla er slaget omtalt i Olav Tryggvassons saga. Dette slaget skiller seg fra senere slag blant annet ved at det ser ut til at bøndene ikke har brukt de tradisjonelle leidangsskipene, men mindre skip som er omtalt som snekker, knarrer og skeider.180 Fagrskinna nevner i tillegg kjøpskip, og alle skipene var høybordet og vel rustet med menn, våpen og stein.181 Ersland mener at dette må ha vært bøndenes egne skip, og bruken av disse småskipene kan tyde på at ordningen med å holde leidangsskip ennå ikke var vanlig. Den danske historikeren Niels Lund mener at den yngste leidangen i Danmark opprinnelig var sammensatt av krigerfølget til lokale høvdinger, vikingtidens private lið, som de stilte til disposisjon for kongen når han bad om det, og at det var senere at bøndene kom inn i leidangsordningen.182 Lund kan være inne på noe viktig her. Overgangen fra vikingtid til leidangsordning har neppe vært så brå som man kan få inntrykk av i sagaene. Dersom vi følger Lunds tolkning kan snekkene, knarrene og skeidene ha vært høvdingskip. Slik situasjonen var ved Hjørungavåg kan det hende at det både var høvdingskip og bondeskip involvert i kampen.

Snorre sier at Håkon jarl hadde halvannet hundre skip, det vil si 180 skip, mens danenes allierte, jomsvikingene, hadde 60 skip.183 Sagaforfatteren forteller at jomsvikingene hadde større og høyere skip.184 Skipstallene som Snorre oppgir er nok lite troverdige. Under slaget blir det nevnt tre hovedfylkinger. Håkon jarl med 60 skip la seg mot Sigvalde jarl som hadde 20 skip. Disse lå i midten. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og broren Sigurd med 20 skip mot Eirik Håkonssons 60 skip.185 I den andre fylkingarmen lå Vagn Åkesson med 20 skip mot Svein Håkonssons 60 skip. Det er liten grunn til å tro at sagaskriverne hadde så detaljerte opplysninger, men selv om tallene kanskje er realhistorisk tvilsomme kan de gi en indikasjon på styrkeforholdet mellom nordmennene og danene. Ifølge Heimskringla hadde nordmennene tre ganger flere skip enn danene, men danene ser ut til å ha hatt større skip. Ifølge Fagrskinna var det bare halvparten så mange dansker som nordmenn.186

Akkurat hvordan leidangen ble brukt i dette slaget er litt uklart, men sagaforfatteren legger vekt på striden mellom Håkon jarl og sønnene hans og de danske høvdingene. Eiriksdråpa kan fortelle at leidangen deltok i slaget:

Langveisfra langs landet
leidangen glei til kampen,
mens de slanke danske
skeider skrei imot dem.187
En í gǫgn at gunni
glæheim skriðu mævar,
rendi langt með landi
leiðangr, Dana skeiðar. 188

Om det kan stilles spørsmål ved motivasjonen til leidangsfolket under for eksempel innbyrdesstridene på 11- og 1200-tallet, så tyder opplysningene sagaen gir i forkant av slaget på at bøndene må ha vært interessert i å fjerne jomsvikingene fra landet. Da jomsvikingene kom fra Danmark gikk de i land i Agder og begynte straks å herje, og det fortsatte de med nordover langs hele kysten. Mange folk skal ha blitt drept.189 Motivasjonen til bøndene for å slåss mot jomsvikingene må derfor ha vært klar. For Håkon jarl og danekongen var derimot kampen i Hjørungavåg først og fremst en kamp om militær og politisk kontroll i Nordsjø-området.190 Bøndene og Håkon jarl hadde derfor gjensidig nytte av å stoppe invasjonen fra Danmark, selv om motivene kanskje var forskjellige.

Figur 8: Leidangsskip.

Det var Håkon jarl og de nærmeste krigerne hans som utgjorde første linje i slaget, mens bøndenes samling av skip utgjorde andre linje.191 Dette er typisk for krigføringen i skandinavisk middelalder. Dersom en av partenes ledere falt, ville det ofte medføre at slaget var over. Det finnes flere eksempler på dette i sagamaterialet, men den kanskje klareste illustrasjonen finner vi i slaget utenfor Nordnes i Bergen i 1181. Her møttes kong Sverre og kong Magnus til et sjøslag, og utfallet var usikkert da Magnus fikk et sverd i foten og falt ned i skipet. Da birkebeinerne ropte seiersrop, spredte ryktet seg om at Magnus var død. «Da er striden om landet avgjord,» sa Orm; «hogg no taua og ro unna!»192 Heklungene trakk seg straks tilbake fra slaget, selv om kongene deres reiste seg opp og bad dem stoppe.

I likhet med strid på land, var det vanlig at fylkingene til kongene eller lederne støtte sammen, og falt lederne på en av sidene, var det ikke noe mer å kjempe for for de som hadde mistet lederen sin. En teori kan være at under kampene søkte de forskjellige krigerklassene mot sin egen klasse. Fra slaget utenfor Nordnes nevnes det at gjesteskipet til kong Magnus gikk mot gjesteskipet til Sverre.193 Det er ikke noe som kan peke klart i retning av at det var leidangsfolk involvert i dette slaget. Birkebeinerne hadde bare 16 skip, mens Magnus hadde mer enn 30 skip.194 Leidangen kan uansett ikke ha hatt en fremtredende rolle dersom den i det hele tatt deltok.

Dette er noe som er gjennomgående i hele sagamaterialet. Leidangen nevnes sjelden i direkte kamp til sjøs. Det er vanskelig å vite hvorfor leidangen nevnes så sjelden. Enten har ikke leidangsskipene deltatt direkte i kampene, eller så har leidangsfolket hatt en tilbaketrukket rolle under kampene på sjøen. Som nevnt ovenfor var det viktig under et slag å felle lederen for fienden, og det vil derfor være naturlig at de best trenede troppene og de største skipene la mot hverandre. En annen årsak kan være at sagaene er skrevet for kongen og deres etterfølgere, og det er derfor lite interessant for en sagaskriver å fortelle om bøndene.

Leidangsskipets rolle sammenlignet med andre skip

Hvilken rolle hadde da leidangsskipene under sjøslagene? Selv om skipene ikke ser ut til å ha deltatt direkte i kampene må de ha vært viktige i begynnelsen og avslutningen av slagene. I begynnelsen da de stridende partene var i den kritiske fasen med å posisjonere seg kunne leidangsskipene støtte sine egne storskip med pilregn. Både i Gulatings- og Frostatingslovene står det klart at det skal ligge en bue og to tylfter piler ved hver sess.195 Buen er verken et dyrt eller avansert våpen, og kan lett lages av en enkelt trestav. Det må derfor være en grunn til at det bare var påkrevd med én bue ved hver sess. På den annen side kan den billige buen også ha vært i større antall enn det som står i lovene. Det kan ha vært vanlig at bøndene stilte med egne buer i tillegg til de lovpålagte buene, men det blir bare en spekulasjon.

Som nevnt i kapittelet om våpen og utstyr må det ut fra antallet buer på hvert leidangsskip kunne sies ganske sikkert at buen måtte deles mellom de to bøndene som satt på hver sess. Det kan synes merkelig at den billige og effektive buen, som i utgangspunktet var regnet som et bondevåpen, bare kunne benyttes av halvparten av mannskapet. Dette kan ha hatt en naturlig sammenheng. I startfasen av et slag var det viktig at skipet beholdt manøvreringsevnen og derfor vil det være naturlig at halvparten av mennene satt ved årene. Den resterende halvparten kunne dermed bemanne buene og beskyte fienden. Dersom leidangsskipene selv ble utsatt for pilregn kunne den halvparten av bøndene som ikke satt ved årene beskytte roerne med skjold. På grunnlag av dette vil lovenes påbud om kun én bue og to tylfter piler ved hver sess synes plausibel.

Denne måten å kjempe på ville ikke være fortrinnsmessig der det gikk hardest for seg. Erling Skakke motsatte seg kong Inge Krokryggs plan om å ro mot strømmen for å møte Håkon Herdebreis skip som var fortøyd med bakstavnene i noen påler i Göta älv i 1159.196 Skulle det ros inn i kampen mot strømmen, og det var tre mann i hvert halvrom, måtte en mann ro, den andre måtte holde skjoldet over roeren og bare den tredje kunne kjempe.197

Akkurat dette tilfellet understreker også hvorfor det var så viktig med rolige forhold under kamp på sjøen. Det er påfallende at stort sett alle sjøtrefninger foregikk i fjorder der det var lite strøm og rolig sjø.198 Leidangsskipene var betydelig lavbordet sammenlignet med mange av de store skipene som kongene brukte.199 Landevernsskipene var lavbordet for å gi mest mulig fart i sjøen og for å gjøre skipene lett manøvrerbare.200 I kamp mot storskip ville leidangsskipene være håpløst underlegne på grunn av skipshøyden, men som «ildbaser» ville de likevel være nyttige.

På land har vi sett at leidangsstyrkene ofte kom til sin rett når fienden var drevet på flukt. Også på sjøen kan dette ha vært en viktig oppgave for leidangsfolket. Raske leidangsskip kunne forhindre at flyktende fiender kunne trekke seg tilbake fra slagstedet. Det samme kunne være tilfelle andre veien: Dersom deres egen side kom på flukt kunne de være med å beskytte egne flyktende skip med pilregn eller kaste- og skuddvåpen. Dette finnes det derimot ikke kildegrunnlag for å påstå, og det blir derfor bare en gjetning.

Det skal likevel ikke påstås at leidangsskipene ikke deltok direkte i kampene, men kildene sier så lite om dette at det kan peke mot en generell tendens. Vi kan støtte oss på kildestedene som beskriver krigføringen på land der også leidangen med få unntak hadde en tilbaketrukket rolle i kampene.201 Rollen til leidangen blir derfor mer en sikringsrolle der de kan dekke en eventuell tilbaketrekning og gi støtte under manøvreringen før slagene.

Man skal heller ikke se bort fra at antallet leidangsskip kunne skremme fienden og dermed unngå en væpnet konfrontasjon, og at dette kan ha vært en viktig oppgave for leidangen i operativ tjeneste. På avstand kan det være vanskelig å se hva slags styrker du kan risikere å møte. Et slag kunne vise seg å være svært kostbart, og mange ganger må det ha vært mest hensiktsmessig å unngå væpnet konfrontasjon. Den såkalte bergenssommeren i 1198 er et eksempel på at både baglere og birkebeiner unngikk å møtes i en endelig konfrontasjon. I stedet voktet de på hverandre og forsøkte å vise styrke. Sverres saga forteller at baglerne ofte gikk ut på Jonsvollene og fylket og viste hæren sin og terget birkebeinerne, men det kom ikke til en endelig avgjørelse.202 Også Håkon Håkonssons skottlandstog i 1263 kan stå som et eksempel på at hærene søkte å unngå militær konfrontasjon.203

Storskip mot leidangsskip

Fra slaget i Hjørungavåg til 1429, som er denne undersøkelsens tidsavgrensing, forandret skipsteknologien seg mye, uten at leidangshæren klarte å følge med i utviklingen. Under slaget i Hjørungavåg ser det ut som leidangsskipsordningen ikke helt hadde fått fotfeste, og bøndene brukte flere typer småskip. Det er vanskelig å si nøyaktig når leidangsskipsordningen var på plass, men trolig var det ikke lenge etter år 1000. Deretter fulgte en periode på ca. 150 år der leidangen sannsynligvis nådde et teknologisk toppunkt med moderne raske krigsskip som var fullt på høyde med det en kunne forvente å møte i norske farvann.

Skipstypene forandret seg en god del fra leidangens første fase på midten av 900-tallet til leidangens antatt siste tokt i 1429. Store kongsskip er en tendens helt fra Olav Tryggvassons «Ormen Lange» (34 rom) til Håkon Håkonssons «Kristsuden» på 37 rom.204 På 900-tallet må skipene ha vært mindre, mens utviklingen gikk imot stadig større skip. Særlig sees denne utviklingen hos kongenes og stormennenes skip. Leidangsskipene nevnes ikke å ha blitt større, heller tvert imot som vi skal se senere i kapittelet. Ulempen med slike storskip var at de var lite manøvrerningsdyktige. Et godt eksempel er Sverres «Mariasuden» som ved Fimreite, for øvrig det eneste slaget dette skipet ble brukt i, hadde store problemer med manøvreringen.205 Fordelen med disse storskipene var at de fungerte på samme måte som en borg på land. Bueskyttere fikk god overhøyde og kunne skyte ned på mannskapene på de mindre skipene, det samme kunne steinkastere. Slike skip kunne dermed oppveie tallmessig underlegenhet på samme måter som borger på land.206 I likhet med borger på land var storskipene også vanskelige å borde siden de var høye og hadde høyt fribord. De lavbordede leidangsskipene kan ikke ha hatt mye å stille opp med mot slike store skip.

Vitalineroverfallet på Bergen i 1429

Leidangen var sjeldnere og sjeldnere operativ etter 1300, noe som må ha svekket stridsevnen. Etter Håkon Håkonssons skottlandsleidang i 1263 hadde Magnus Lagabøte leidang ute en gang i 1276.207 Eirik Magnusson hadde leidang ute i 1285 og 1289. Håkon 5. Magnusson antas å ha hatt en stevneleidang ute i 1300 og leidangen var sannsynligvis også operativ i 1309 da svenskene gjorde inntog i Jämtland og igjen i 1310 mot hertug Erik av Sverige, samt i 1318. Fra 1318 og en periode på 38 år sier kildene ingenting om den operative leidangen, men i 1356 hadde kong Magnus Eriksson leidang ute. Håkon 6. ser ut til å ha budt ut leidang to ganger i 1364 og 1370. I 1393 byr dronning Margrete ut leidang på Østlandet til forsvar mot angripere fra de tyske hansabyene.208 Dette er det siste utbudet før 1429.

I det som trolig var leidangens siste tokt, vitalineroverfallet på Bergen i 1429, var de norske leidangsskipene håpløst umoderne i forhold til det som sannsynligvis var hanseatiske kogger.209 Vitalinerne under ledelse av kaperhøvdingen Bartolomeus Voet hadde herjet Bergen året før, i 1428, og da hadde de ikke møtt motstand.210 Da vitalinerne kom tilbake i 1429 var nordmennene forberedt, med det som sannsynligvis var en leidangsflåte. Ifølge Ersland nevner ikke kildene til overfallet noe om at dette kan ha vært leidang, men det kan ha bakgrunn i at kilden til denne hendelsen er en lübsk krønike. Det finnes ingen norske kilder. Derfor kan det hende at krønikeskriveren var ukjent med det norske leidangsbegrepet.211 Slik angrepet på Bergen i 1429 er skildret i bind 1 av Norsk forsvarshistorie overrasket den norske flåten vitalinerne da de var i ferd med å angripe kongsgården. På samme tid samlet byfolket seg for å gjøre motstand på land. Vitalinerne hadde 400 mann og sju skip, mens nordmennene ifølge den lübske krøniken hadde 100 skip.212 Slaget begynte bra for nordmennene, de skal ha entret et av vitalinerskipene og tok til fange 19 mann. Senere gikk det dårligere. Nordmennene skal ha hatt fire større skip, og to av disse ble tatt av fienden. Det norske mannskapet ble drept.213

At en tallmessig overlegen norsk leidangsflåte ble slått av kun sju skip kan forklares på flere måter. Som nevnt kan en viktig årsak ha vært at de norske leidangsskipene var så små og umoderne sammenlignet med de skipene de møtte at fordelen med å være mange forsvant. Vi kan se konturene av utviklingen mot større skipstyper allerede fra Sverres «Mariasuden» på 1180-tallet, men de store skipene til Sverre og Håkon Håkonsson var fremdeles skip som kunne ros. På mange måter virker det som disse skipene bare var overdimensjonerte langskip. Gjennombruddet i skipsutviklingen regnes for å være skipstypen som kalles kogge. Allerede rundt 1260 er det nevnt at Håkon Håkonsson tok en kogge fra noen danske ransmenn som han senere brukte som hestekogge.214 Koggen var en hanseatisk konstruksjon, kanskje med et snev av frisisk inspirasjon. Koggene var store, brede skip, høybordede med høyt oppbygget for- og akterskip. Denne skipstypen kunne ikke ros, og ble kun drevet fram med seil.215 Det var sannsynligvis kogger, eller kanskje de mer moderne kravellene eller holkene, vitalinerne seilte til Bergen med.

Ulempen for de norske skipene kontra vitalinerskipene lå først og fremst i skipshøyden.216 Overhøyden var som før nevnt en stor fordel når det skulle skytes med pil og bue eller kastes stein ned på de mindre skipene. I 1429 var teknologien også kommet såpass langt at kanonene var tatt i bruk. Da en hanseatisk flåte angrep København to ganger våren 1428 ble det brukt artilleri, og dette var første gang at det kom til kamp med kanoner i Norden under en større trefning.217 Men det er kjent at hanseatene også hadde kanoner på et tidligere tidspunkt. I 1360 ble rådhuset i Lübeck ødelagt av en krutteksplosjon, og i 1362 brukte hanseatene kanoner i en sjøstrid mot Danmark.218 Den første mer eller mindre sikre observasjonen av kanoner til militært bruk går tilbake til slaget ved Crécy i 1346 der engelskmennene brukte et par kanoner mot franske tropper.219 Første observasjon av krutt generelt i Norge stammer for øvrig fra 1294 da en flamlender ved navn Thrand fisiler kom til kong Eirik Magnusson i Bergen og utførte «krigsbulder».220 At sagaskriveren bruker termen «krigsbulder» allerede i 1294 kan tyde på at kruttet var i bruk i krigføring allerede på dette tidspunktet i Europa.221 Den psykologiske virkningen av eventuelle kruttvåpen var kanskje mer skremmende enn selve prosjektilene som ble skutt ut av kanonene. Likevel så viser utviklingen med nye skipstyper og kruttvåpen at leidangsflåten var håpløst foreldet i 1429.

Fra andre områder av landet er det også tendenser til at leidangsskipene ble mindre og mindre. Et eksempel er fra Tønsberg i 1382 der bøndene fikk lov til å brenne det gamle skipet «Borrebranden» og bygge et nytt skip med skipssømmen fra det gamle og det skulle være «[…] swa stoort at þet see tyttughu alna langt at kiolenum».222 Et skip med en kjøllengde på 20 alen ville bety et svært lite leidangsskip, og ville knapt ha vært så stor som en 13-sesse som var det minste langskipet ifølge Gulatingsloven.223

Styresmannen

Den øverste lederen på leidangsskipene var styresmannen. Styresmannens oppgave var nesten mer militært betonet enn navigasjonsmessig.224 Det var kongen som nevnte opp styresmennene.225 Posisjonering i forhold til fiendens skip, vind og strøm i området, samt vurdering av fiendens styrke og skipshøyde var viktige oppgaver for styresmannen. Styresmennene om bord på leidangsskipene hadde en helt avgjørende rolle i kamp. De skulle styre skipet slik at det ble posisjonert best mulig i forhold til fienden. Hadde en små skip var det om å gjøre å unngå å bli bordet, og da var det fortrinnsmessig å unngå at større skip kunne legge inntil ens eget skip. Dersom en hadde store skip var det viktig å legge seg mest mulig på siden av fiendeskipet, slik at det var enklest mulig å borde det. Dette må ha vært styresmannens oppgave. Oppgaver utenom det rent militære vet vi ikke mye om, men styresmannen må, som navnet tilsier, ha i hatt oppgave å føre skipet. Det inkluderer oppgaver som navigasjon, styring, holde orden på om det skal ros eller seiles etc. Under slaget ved Torsberg valgte birkebeinerne å legge seg på vindsiden av baglerskipene, slik at de kunne legge seg nærme eller lenger fra akkurat som de ville.226 Slike eksempler viser at styresmannen hadde en helt avgjørende rolle på skipet i kamp.

Verdi som krigsfanger

Det virker ikke som at leidangsfolket var særlig verdifulle som krigsfanger. Fra Sverres saga finner vi ett tilfelle der en birkebeiner utga seg for å være leidangsmann da han ble fanget, sikkert i håp om å få mildere straff eller berge livet. Baglerne hogde foten av ham.227 Det at birkebeineren heller utga seg for å være leidangsmann må tyde på at birkebeinerne var mer verdt som krigsfange. På sjøen ser vi også at leidangsmenn slipper unna. I Harald Hardrådes saga i Heimskringla og Morkinskinna blir det fortalt at kong Svein Estridsen fant sju norske leidangsskip under Læsø, og om bord var det «leidangsskip og bare bønder». De bad om grid og bød løsepenger for seg. Ifølge Morkinskinna fikk de beholde livet.228

Heimskringla siterer to vers av et kvad av Torleik Fagre i denne sammenhengen:

For fred bød Haralds venner
fyrsten mange penger;
da mindre folk de hadde
de modig* stoppet kampen.

De kloke bønder drygde
med blodig kamp å åpne
til de i ord fikk tinget.
De ønsket ikke døden.229
Sætt buðu seggja drótni
siklings vinir mikla,
svǫfðu hjadr þeirs hǫfðu
hugstinnir lið minna;

ok snarráðir siðan
sókn es orðum tókusk
(ǫnd vas ýta kindum
ófǫl) búendr dvolðu.230

Disse bøndene var sendt hjem fra Harald Hardrådes utenlandsleidang mot kong Svein Estridsen. Harald delte hæren og sendte bøndene hjem, utenom de som bodde nærmest danene, mens hirden og lendmennene fulgte kongen til Danmark.231 Niels Lund mener at dette tyder på at man på Snorres tid hadde en leidangsordning der bøndene organiserte vakttjeneste til sjøs «medens riktig krig førtes av riktige krigere.»232 Dette kan ha noe for seg siden sagaene sjelden nevner leidangen i kamp til sjøs, men leidangen var ofte direkte involvert i kampene på land. Spissen i den norske hæren var nok sammensatt av kongens og stormennenes hird, mens leidangen hadde en mer tilbaketrukket rolle og kunne være med å avgjøre jevne slag, eller avlaste de profesjonelle troppene når fienden flyktet.

Oppsummering

Når det gjelder sjøstriden så sier ikke kildene mye om leidangens rolle. Det er svært sjelden at leidangsskipene i det hele tatt nevnes i sagaenes beretninger av sjøslag. Vi får ofte høre at de blir kalt ut, mens det stort sett er stormennene og kongenes skip som er omtalt i kampskildringene. Leidangsskipene kan ha hatt en støtterolle lik den de hadde på land, og kan ha fungert som ildbaser som sendte pilregn over fienden på avstand.

På sjøen ser det ut til at leidangsflåten var relativt moderne i begynnelsen av perioden undersøkelsen omfatter, men skipsteknisk begynte leidangsskipene å sakke akterut da storskipene ble mer vanlige. Dette regner man med var skip som var nokså like leidangsskipene, men større. Slike skip var det ofte konger og stormenn som hadde tilgang på. Senere kom også andre skipstyper som kogger og kraveller. Disse skipstypene må ha vært totalt overlegne leidangsskipene.


6. Leidangen i utlandet

Når den norske leidangen kom i kamp på land i utlandet fikk den ofte andre utfordringer på slagmarken enn det den ville møtt hjemme. En av de største utfordringene var naturlig nok å forsvare seg mot kavaleri, noe leidangen ikke var vant med fra Norge. Det er i første rekke to leidangstog som er godt kjent fra sagamaterialet: Harald Sigurdsson Hardrådes invasjon av England i 1066 og Håkon Håkonssons leidang mot Skottland i 1263. Begge toktene endte med at nordmennene måtte trekke seg tilbake, og i hvert fall i ett av tilfellene er det møtet med pansret kavaleri som har blitt stående som årsaken til at felttoget mislyktes. Selv om de to kongene hadde ulike motiv for å ruste ut leidang mot henholdsvis England og Skottland, så var utfordringene på mange måter de samme både for Håkon og Harald. Skottlandstoget er grundig beskrevet av Geir Atle Ersland i første bind av Norsk forsvarshistorie,233 men det er likevel momenter som kan tilføyes når de gjelder selve trefningen ved Largs.

Det har vært skrevet en del om invasjonen i 1066, men stort sett blir denne sett på som et preludium til det engelske nederlaget ved Hastings like etter. Slaget ved Fulford er i mindre grad beskrevet av norske forskere. Kildesituasjonen for de to felttogene er også forskjellig. Mens skottlandstoget er grundig beskrevet i samtidssagaen om Håkons Håkonsson, så er informasjonen om invasjonen i 1066 å finne i Snorres Heimskringla, men en kanskje like viktig kilde er Morkinskinna, nedskrevet ca. 1220-30, som blir regnet for å være eldre enn Heimskringla og Fagrskinna.,234 Den angelsaksiske krøniken gir også informasjon om invasjonen i 1066, det samme gjør Orkneyingasaga, men det er kun i Morkinskinna og Heimskringla at selve kampene blir beskrevet.

Det avgjørende slaget, kjent som slaget ved Stamford Bridge, knytter det seg en del usikre momenter til. Morkinskinna og Heimskringla beskriver slaget på en inngående måte, men blant andre Guy Schofield mener at det er inkorporert tradisjoner som stammer fra slaget ved Hastings i Heimskringlas versjon av slaget ved Stamford Bridge. Schofield mener derimot at slaget ved Fulford utenfor York, som sto noe før slaget ved Stamford Bridge, er beskrevet mer realistisk, blant annet på bakgrunn av den utførlige beskrivelsen av det fuktige landskapet.235 Det er også påfallende at blant annet geografien og selve slagstedet er så dårlig beskrevet ved Stamford Bridge sammenlignet med Fulford, og dette kan tyde på at sagaskriverne har hatt magrere kilder til dette siste og avgjørende slaget. Konsekvensen for tolkningen av slaget ved Stamford Bridge blir derfor at de realhistoriske opplysningene må behandles med varsomhet.

Harald Hardrådes invasjon av England i 1066

Harald Sigurdsson Hardråde hadde hyppig leidang ute, og hovedfokuset var i den første tiden rettet mot Danmark.236 Det er likevel leidangstoget mot England og det endelige slaget ved Stamford Bridge i 1066 som i ettertid har blitt husket best. Bakgrunnen for nordmennenes invasjon av England var en strid om den engelske kongemakten mellom de to brødrene Harold og Toste Godwinsson. Harold skal angivelig ha fått riket av den døende kong Edvard, og ble senere vigslet til konge, noe Toste jarl tok ille opp. Da Toste satte seg imot den nye kongen, og ville at landshøvdingene skulle velge den kongen de syntes passet best, svarte Harold med å ta fra Toste makt og privilegier som han tidligere hadde hatt.237

Toste søkte først støtte hos kong Svein i Danmark, som på sin side avslo å støtte et felttog mot England. Da reiste Toste til Norge, og kong Harald gikk med på å utruste en hær mot England. Kong Harald sendte bud over hele Norge og bød ut leidang, halv allmenning, med folk og skip.238 Hæren samlet seg utenfor Solund, og seilte deretter over til Shetland, men noen av skipene havnet på Orknøyene. Deretter møttes hele hæren på Orknøyene der han fikk med seg en stor styrke under jarlene Pål og Erlend. Ferden gikk videre sør langs Skottland og England. Hæren gikk i land og herjet og la under seg Cleveland i Yorkshire uten motstand, og Scarborough ble også tatt. Ved Holderness møtte Harald en flokk, her holdt han slag og vant seier.239

Slaget ved Fulford

Etterpå, forteller Snorre, fór kong Harald til Humber og oppetter elva og la til land der. I York var jarlen av Northumberland, Morukåre, og broren Valtjov, jarl av Mercia, med en veldig hær. Morkinskinna kaller den uovervinnelig, og den hadde blitt samlet hele sommeren og høsten.240 Omtrent halvparten av det engelske mannskapspotensialet hadde basis i fyrden og huskarene under kommando av jarlene Valtjov og Morukåre, som hadde sin base i York.241 Den andre halvparten, som lå direkte under kongen, var basert i London.242 Den engelske hæren kan derfor deles inn i en sørlig og en nordlig arme.

Det første store slaget under invasjonen sto ved Fulford utenfor York i september 1066 der den nordlige fløyen av den engelske hæren og hæren til Harald Hardråde møttes. Engelskmennene satte hæren sin mellom hæren til Harald og York, hovedstaden i Northumberland, i et forsøk på å stoppe nordmennene i å ta byen. Ifølge flere kilder gikk nordmennene i land ved Ricall. Det kan stemme godt tatt i betraktning at elven gjør en sterk bøyning her, som bringer elvebredden tett inntil hovedveien mot York, som lå 17 km unna. Tidevannet som gjør seg gjeldende her, men ikke 10 km lengre oppe, ville utvilsomt være til nytte ved en landsetting siden elvebreddene er høye og steile. Elven er derimot smal på dette punktet og det er derfor sannsynlig at nordmennene brukte ebben til å føre skipene ut i åpnere farvann etterpå.243

Selve slagstedet, som ligger ca. tre km fra York, må ha vært nøye valgt av de engelske jarlene. De hadde god tid på seg til å finne det beste stedet å stoppe invasjonshæren. Dersom de hadde hatt tid til å samle sammen hærfolk hele sommeren og høsten, må de utvilsomt ha visst at Harald var på vei. Stedet jarlene valgte var myrlendt, og det var et dike og en dyp og brei myr full av vann mellom hærene. Disse hindringene måtte nordmennene over for å komme i kontakt med engelskmennene. Nyere geografiske undersøkelser viser at beskrivelsen av slagstedet rimer godt med det som blir forklart i Heimskringla.244 Det vannfylte diket som sagaene forteller om er sannsynligvis en bekk som renner gjennom det myrlendte terrenget der slaget sto.

Posisjonen til engelskmennene var en god forsvarsposisjon, mens nordmennene hadde det tilsvarende vanskelig offensivt. I middelaldersk krigføring kunne valget av selve slagstedet være viktig for utfallet av slaget.245

Kong Harald lå med skipene sine i elva Ouse, sannsynligvis ved Ricall, og gikk på land ca. 15 km fra slagstedet og fylket hæren sin da han traff på fienden. Den ene fylkingarmen sto frampå elvebakken, og den andre vendte opp mot land mot diket. Snorre sier i Heimskringla at: «Kongsmerket var nær elva; der var fylkingen tjukk overalt, men ved diket var den tynn, og der sto det mannskap som var minst å lite på».246 Hvem det mannskapet som var minst å lite på får en ikke noe mer opplysninger om, men det kan ha vært deler av de orknøyske troppene til jarlene Pål og Erlend. Et annet eksempel på at de orknøyske troppene ble brukt til mindre viktige oppgaver ser vi da orknøyjarlene ble igjen for å holde vakt ved skipene da Harald lot blåse landgang og gikk med sine folk mot det stedet der det avgjørende slaget ved Stamford Bridge skulle utkjempes.247 Det faktum at han lot akkurat disse bli igjen ved skipene fem dager etter Fulford kan tyde på at de hadde fått hard medfart under slaget. Heller ikke da Harald trengte forsterkninger ved Stamford Bridge nevner sagaene at orknøyingene fulgte Øystein Orre da han ankom med uthvilte tropper fra skipene. Det er ellers interessant at faren for å bli angrepet i venstreflanken var ikke-eksisterende, for elva beskyttet mot et motangrep fra den siden. Slike taktiske disposisjoner ser ut til å ha vært vanlige under krigføring i middelalderen, for flankene var svært sårbare for angrep. Brukte man elver eller andre naturlige hindringer slapp hærene å bruke energi på å beskytte flankene.248 En lignende taktikk ble brukt av kong Sverre ved Ilevollene.249

Mannskapsstyrke

Snorre oppgir antallet norske skip til nær 200 i kapittel 80 av Harald Hardrådes saga. I tillegg nevner han proviantskip og småskuter. Hæren blir forsterket på Orknøyene av en ukjent, men ifølge Snorre, stor styrke. En må også regne med at Toste jarl hadde egne skip og følgesmenn ved Fulford, for Snorre nevner at «en mengde folk dreiv til dem i England; det var frender og venner til Toste jarl, og det ble til stor folkehjelp for kongen».250 Engelske krøniker oppgir det samlede skipstallet til Harald Hardråde til 300 skip:

Then while the ships were in port, king Harold from Norway came unexpectedly north into the Tyne with a great pirate host – it was anything but small, for it numbered about [three hundred ships] or more – and Earl Tostig joined him, as they had previously agreed, with all the host he had been able to muster. They sailed together with their combined troops along the Ouse up towards York.251

Heimskringla nevner at Harald bød ut halv allmenning og fikk over 200 skip, men dette kan godt ha vært en betydelig overdrivelse. Fagrskinna oppgir 150.252 De engelske kildene opererer med et tall som kan ha vært over 300, og dette virker også mye. Dersom vi regner beskjedent med 50 mann om bord på de 200 langskipene så ville likevel mannskapstallet blitt så høyt som 10 000 mann, 7500 dersom vi legger tallene fra Fagrskinna til grunn.253 Til sammenligning kan det nevnes at normannernes hær ved Hastings samme år trolig talte rundt 7000 soldater.254 Akkurat hva halv allmenning egentlig var synes ikke forskerne å være helt sikre på. Bull mener at halv allmenning var et begrep som kan ha kommet inn mye senere, og at det var et begrep sagaskriverne kjente fra sin egen tid. Første gang halv allmenning er nevnt i lovene er i Magnus Lagabøtes landslov. Halv allmenning er kjent som maksimumsstørrelsen på en leidang mot utlandet, men den trenger ikke stå i forhold til full allmenning, men «[…] ethvert ringere utbud».255

Under selve slaget kan uansett ikke alt disponibelt mannskap ha vært med og kjempet. En ikke ubetydelig styrke må ha vært igjen ved skipene for å holde vakt. Det må ha vært forskjell på den faktiske mannskapsstyrken som reiste ut fra Norge, og den disponible mannskapsstyrken som kunne brukes i slaget. Man må også ta høyde for at sykdom kunne redusere mannskapsstyrken. Fra senere kriger – som for eksempel Napoleonskrigene og den amerikanske borgerkrigen – vet vi at et stort antall av soldatene døde av sykdommer og ikke i kamp. Under den amerikanske borgerkrigen regner man med at ca. 618 000 soldater døde. Av disse døde 204 000 i kamp, mens over 400 000 døde av sykdom.256 På sjøen var også forlis en konstant fare for mannskapene.257 Slike faktorer, sammenlignet med at mange av mannskapene hadde andre oppgaver, som vakttjeneste, vedlikehold av skip og utstyr, var syke eller allerede døde, betyr at mannskapsstyrken som deltok i selve slagene kan ha vært betydelig mindre enn det som kommer frem av tallmaterialene.

Selve slaget

Det er sannsynlig at Morukåre og Valtjov satte opp en defensiv formasjon på andre siden av bekken, eller diket, som rant ut i Ouse. Invasjonshæren måtte forsere både blautmyr og det vannfylte diket for å komme i kontakt med fienden. Likevel var det Morukåre som gikk til angrep først, og angrepet hans kom langs med diket og lengst til høyre mot den norske fylkingarmen som besto av det mannskapet som var minst å lite på. Morukåre hadde altså forlatt en god forsvarsposisjon og gikk til angrep over bekken der han trodde den norske hæren var svakest. Dette kan ha vært planen til den mer erfarne hærføreren Harald Hardråde, for da den høyre fylkingarmen hans flyktet, lot han blåse hærblåst og egget hæren av all kraft. Harald gikk såpass hardt på at han delte northumberlandhæren i to og alt rømte unna for den. Engelskmennene måtte trekke seg tilbake mot myra og bekken med store tapstall.258 Dersom vi ser på geografien finnes det indikasjoner på at den styrken som Morukåre sendte mot den svake norske styrken kan ha forsvunnet ned i en liten dal ut av øyesyn for de andre engelskmennene.259 Det kan se ut som at den engelske jarlen ble lurt til å angripe det svakeste norske punktet, mens Harald samtidig satte inn støtet som delte den engelske hæren i to. Mens hærføreren deres var opptatt med å jage flyktende nordmenn i et fuktig og rimelig sikkert bløtt og ufremkommelig terreng, kunne Harald sette spissen sin inn i et avgjørende angrep.

Men det tidlige angrepet kan også ha andre årsaker. Det må ha tatt lang tid å fullføre oppstillingen av en 7000 mann stor hær som i tillegg hadde forflyttet seg 15 km. Slike forflytninger vil ofte føre til et visst strekk, og det kan være vanskelig å holde alle samlet. Morukåre kan ha sett en mulighet i å angripe mens invasjonshæren var i uorden, uten at det lyktes. Ved Hastings lot Harald Godwinson være å angripe normannerne mens de grupperte seg før slaget.260 Kan noe av forklaringen til dette være fiaskoen til Morukåre da han utmanøvrerte seg selv ved Fulford fordi han trodde han angrep en uorganisert svak styrke?

Leidangens rolle ved Fulford

Hva slags rolle leidangstroppene hadde under dette slaget sier sagaene ikke noe om, men det var kretsen rundt kongen som gjorde det avgjørende innfallet i jarlehærens rekker, slik at den delte seg. Likevel er det vanskelig å tenke seg at leidangstroppene ikke deltok aktivt under slaget. Hele hæren må ha vært basert på bondesoldater, selv om hirden, gjestene og huskarene dannet spissen i hæren. Både Anglo-Saxon Chronicle, Morkinskinna og Heimskringla viser til at slaget var hardt og det falt mange menn på begge sider.261 I slag der leidangsmennene deltok var det nok viktig å få et visst overtak før bondesoldatene ble satt aktivt inn. Dette overtaket skaffet Harald da han delte den engelske hæren og drev dem på defensiven. Det var uten tvil hirden og kongens nærmeste menn som deltok i dette angrepet. Uerfarne soldater vil ofte flykte dersom de møtte stor motstand, slik som den høyre flanken gjorde da Morukåre gikk til angrep. En leidangshær uten en kraftig og effektiv spiss av profesjonelle krigere ville derfor være betraktelig mindre effektiv. Å bryte inn i, og sprenge, en fiendtlig hærflokk ble regnet for å være stor krigskunst i eldre middelalder.262 Harald Sigurdssons merke Landøydan blir ofte trukket fram i sagaene som et sterkt symbol under kampene. Når dette merket gikk i spissen og skar gjennom de fiendtlige fylkingene må det ha hatt en sterk psykologisk virkning på mer uerfarne soldater, og det kan ha medvirket til å oppildne dem ekstra. Også i senere tids krigføring har fanen hatt en viktig rolle. Under slaget ved Waterloo i 1815 finnes det flere eksempler på at soldater fra begge sider praktisk talt begikk selvmord under forsøk på å forsvare eller erobre regimentsbannere.263

En sterk og taktisk dyktig leder var viktig under slike slag. Harald Hardråde – d slik han blir framstilt i både Morkinskinna og Heimskringla – hadde mange vidgjetne storverk bak seg på slagmarken. Det var nok lettere å følge en slik leder i kamp enn en mer uerfaren leder, slik som eksempelvis Morukåre var. Før kong Sverres nye lederstil som en mer tilbaketrukket leder på slagmarken, var kongens eller hærførerens stridserfaring og evne til å egge og lede viktige egenskaper. Personlige egenskaper kunne kompensere for en dårlig eller lite gjennomtenkt taktikk fordi mennene i fylkingen fikk en ekstra oppildning. Under kong Sverre, som helst holdt seg i bakgrunnen under slagene, var den grunnleggende taktikken viktigere, sammen med disiplinerte og krigsvante tropper.

Leidangen under to så ulike hæreførere som Sverre og Harald Hardråde kan derfor ha hatt ulike forutsetninger for å lykkes. Uerfarne leidangsfolk vil trenge en tilstedeværende leder, mens krigerne til en mer fraværende leder i utgangspunktet må ha mer trening, erfaring og selvtillit. Den tilstedeværende lederen vil kunne egge usikre leidangsfolk fra sin plass i fylkingen, men det blir vanskeligere for den fraværende lederen. Til tross for dette så ser vi at den fraværende ledertypen som Sverre representerte ved Ilevollene i 1180 klarte å oppildne leidangsfolk til å snu da de snudde ryggen til og flyktet. Sverre satt til hest og kunne forflytte seg der han trengtes mest.264

Stamford Bridge

Harald Hardråde vant slaget ved Fulford og tok kontrollen over York 24. september, men dagen etter, fem dager etter Fulford, møttes nordmennene og engelskmennene på nytt ved Stamford Bridge. Opptakten til dette slaget var at mandagen etter seieren ved Fulford (25. september) skulle det holdes et ting i York der Harald skulle sette styresmenn i byen og gi len og rettigheter. Det var ukjent for nordmennene at allerede samme kveld som Harald og hæren forlot York kom den engelske kongen Harold Godwinson til byen med en stor hær.265 Dette var den sørlige fløyen av engelskmennenes hær, direkte under kongen selv. Det er mye som tyder på at kong Harold Godwinson i forveien hadde hørt om den store norske invasjonshæren og etter planen har han forsøkt å forene den sørlige og nordlige hæren i et forsøk på å stoppe invasjonen. Dette må ha vært litt av en sjanse å ta, for ryktene om den normanniske invasjonshæren med en forventet landgang i sør, må også ha nådd England lenge før den virkelig kom. Det ser ut som at Harold Godwinson og den sørlige hæren kom akkurat for sent til å nå slaget ved Fulford der den nordlige hæren ble knust. Harold måtte nå forsøke å slå tilbake invasjonsstyrken med den sørlige hæren og så vende tilbake til sør til den forventede normanniske landgangen.

Da mandagen, dagen for tinget kom, forteller Snorre at Harald: «… gjorde hæren i stand og skiftet mannskapet og avgjorde hvem som skulle fare, og hvem som skulle bli igjen. I hver avdeling lot han to mann gå opp, mens en ble igjen».266 Toste jarl og hans flokk gikk på land sammen med Harald, mens jarlene av Orknøyene og den gjæveste lendmannen, Øystein Orre, ble igjen for å holde vakt ved skipene. Harald hadde altså to tredjedeler av hæren med seg til tinget i York, mens en tredjedel var tilbake for å holde vakt på skipene. Ifølge Morkinskinna og Heimskringla ser det ut til at mennene som skulle være igjen ble valgt ut fra de forskjellige flokkene og at det ikke var spesielle typer tropper som ble igjen, kanskje utenom orknøyingene. Kongen må ha planlagt å bruke leidangen som en slags stevneleidang på det forestående tinget, der hensikten var å vise tallmessig styrke under forhandlingene med bymennene i York.267 Både Heimskringla og Morkinskinna nevner at det var svært varmt denne dagen og derfor lot brynjene bli tilbake på skipene, mens de tok med seg skjold, hjelm, spyd, mange hadde pil og bue, og de hadde sverd i beltet.268 En kanskje like viktig årsak kan være at nordmennene ikke ventet at det skulle komme til kamp denne dagen.

Da Harold Godwinson og hæren hans kom ridende mot den norske hæren da de nærmet seg York, kom den nærme før nordmennene skjønte om det var fiender eller venner som kom mot dem. De bestemte seg for å kjempe fremfor å flykte og sendte tre menn på de raskeste hestene for å hente hjelp fra skipene.269

Forsvar mot kavaleri

Selv om sagaenes versjon kan være tvilsomme rent realhistorisk, gir de likevel opplysninger som kan være interessante. I motsetning til ved Fulford ser det her ut til at engelskmennene hadde både kavaleri og infanteri som de satte inn i slaget. De norske troppene forberedte seg spesifikt mot dette. Det som sannsynligvis var leidangsfolket ble fylket i en lang og ikke tjukk fylking. Fylkingarmene ble deretter bøyd tilbake slik at fylkingen ble «[…] en vid ring, tjukk og jevn på alle sider utenpå, skjold ved skjold og likeså oventil».270 Kongen selv og det som står nevnt som hans utvalgte hærfolk fylket seg utenfor ringen, og det samme gjorde Toste jarl og hans flokk. Snorre forklarer hvorfor:

Slik hadde kongen latt fylke fordi han visste at hestefolket var vant til å gjøre anfall i småflokker og straks dra seg tilbake igjen. Nå sa kongen at hans avdeling og jarlens avdeling skulle gå fram der det mest trengtes, «men buemennene våre skal også være med oss, og de som står fremst, skal sette spydskaftene i jorda og vende oddene mot brystet til rytterne, dersom de rir innpå oss. Men de som står i neste rekke, skal sette spydodden mot brystet på hestene».271

Den vide ringen med front til alle sider var ifølge sagaene til forsvar mot kavaleri, men det er mer trolig at denne formasjonen fungerte som en beskyttelse mot de sårbare flankene.272 Likevel kan den også ha vært viktig til forsvar mot kavaleriangrep dersom en støttet seg mer til spydet enn skjoldet. Etter at kruttvåpnene ble tatt i bruk i krigføringen ble det vanlig å danne en åpen firkant med få soldater i dybden til forsvar mot kavaleri, såkalte karréer. Slike formasjoner spilte blant annet en viktig rolle under slaget ved Waterloo i 1815, der britene på det nærmeste utslettet Napoleons kavaleri. Mellom de britiske karréene ble det satt ut kanoner. Da kavaleriet nærmet seg, sprang artilleristene inn i senter av formasjonen, der de var i sikkerhet for franskmennenes sabler.273 Erfaringer fra mer moderne krigføring viser at hester vegrer seg for å løpe gjennom slike formasjoner, der bajonettene står som en hekk mot det framrykkende kavaleriet. Selv om kanonene var viktige ved Waterloo, så viser eksempler fra middelalderen at pilregn og stakevåpen kunne være et svært effektivt våpen mot kavaleri. Det mest kjente er kanskje det franske kavaleriets endelikt under slaget mot engelskmennene ved Agincourt i 1415.274 Om i det hele tatt engelskmennene hadde kavaleri i særlig grad under slaget ved Stamford Bridge kan vi ikke være sikre på, gitt at sagaene er litt vage på forhold som har med dette slaget å gjøre. Det som er sikkert er at ved Hastings 14. oktober 1066 hadde den samme engelske hæren ikke kavaleri.275 Kavaleriet kan ha blitt ødelagt av kampanjen i nord, eller det trenger ikke å ha eksistert i særlig stor grad i det hele tatt. Den vide ringen som leidangsmennene angivelig dannet, enten det var til forsvar mot kavaleri, eller bare en generell defensiv formasjon, er likevel mystisk, for den nevnes bare en gang i sagamaterialet, og det er ved Stamford Bridge. Likevel kan denne formasjonen ha visse likhetstrekk med den skotske schiltron-formasjonen som ble brukt blant annet ved Falkirk i 1298 og Bannockburn i 1314.276

Slaget ved Stamford Bridge ser ut til å ha hatt tre faser, med forbehold om at beretningen i Morkinskinna og Heimskringla stemmer. Den første fasen endte da Harald Hardråde falt, og det kan virke som om dette var ganske tidlig i slaget. Etter dette tok Toste over kommandoen. Deretter var det en lang stans i slaget, med forhandlinger og tilbud om grid til Toste. På samme tid som slaget tok til igjen kom forsterkningene fra skipene, ledet av Øystein Orre. Orre-ria som sagaene kaller denne fasen, endte med at nordmennene led endelig nederlag. At Harald sannsynligvis falt i en tidlig fase av slaget kan ha vært avgjørende for utfallet.

Den norske leidangsflåten var en skipshær, og det er lite sannsynlig at det fulgte med hester fra Norge. G. A. Auden mener det var sannsynlig at invasjonshæren samlet sammen alle de hestene de kunne finne, og sendte skipene til en eller annen skikket ankerplass.277 Likevel tyder det meste på at leidangshæren beveget seg til fots over land. Vi får vite en del om hva nordmennene hadde av hester: Harald Sigurdsson selv satt til hest, Styrkår stallare fikk seg hest etter slaget og de tre mennene som ble sendt til skipene etter forsterkninger hadde også hester. Hestene til disse tre var valgt ut blant de raskeste skriver Snorre, og da må det ha vært flere å velge mellom, men det trenger ikke tolkes bokstavlig. De samtidige kildene nevner ikke noe om utstrakt herjing og ran etter seieren ved Fulford, i motsetning til seirene ved Cleveland og Scarborough, der nordmennene henholdsvis herjet og tok alt det gods de kunne få tak i.278 Det er også påfallende at York ikke ble herjet og brent i likhet med Scarborough. Forklaringen kan være alliansen med Toste jarl. Toste var tidligere jarl av Northumberland, og ville tjene på å spare gods og eiendom fra ødeleggelse. Dersom invasjonen gikk etter planen ville Toste igjen få innflytelse i Northumberland-distriktet, og ved å spare folk og eiendom fra plyndring kunne han raskere gjenopprette tilliten. Dette kan være årsaken til at kildene ikke nevner transport med hester slik som Auden hevder var vanlig ved alle tidligere norske og danske angrep. På den annen side så kan det godt hende at herjingene i begynnelsen av felttoget var et utløp for leidangsmennenes trang til å skaffe seg rikdom, og at denne trangen avtok noe etter at de møtte den virkelige fienden.

Skottlandstoget i 1263

Det kanskje mest kjente leidangstoktet i norgeshistorien, Håkon Håkonssons felttog mot Skottland i 1263, har stått som et eksempel på at det norske leidangssystemet var utgått på dato og ikke kunne måle seg med skottenes landbaserte styrker bygget rundt kavaleri, i kamp.279 Dette har vært det tradisjonelle synet, men det er mulig at det kan nyanseres noe. Årsaken er at skottene og nordmennene aldri møttes i et regulært slag, og det kan derfor ikke sies noe sikkert om at det norske militære systemet var underlegent det skotske. I forskningen til nå har det heller ikke vært tatt mye hensyn til den skotske hæren, noe som kan være en nyttig innfallsvinkel til å forstå skottlandstoget bedre. Bakgrunnen for leidangstoktet var en strid mellom Håkon Håkonsson og den skotske kong Aleksander om øygruppen Hebridene og Man.280 Leidangsflåten seilte ut på Solundhavet (havet mellom Solund i Sogn og øyene nord i Skottland) tidlig i juli 1263, med kurs for Shetland. Her ble hæren liggende i en halv måned mens kongen planla angrepet på Skottland.281

Det norske lederskapet viste allerede tidlig at de hadde dårlig kontroll med leidangstroppene.282 Håkons opprinnelige plan var å dele hæren i to. Han selv og storskipene med mesteparten av hæren ville vente på østsida av Shetland, mens han ville sende den andre delen inn i fjorden Moray Firth nordøst i Skottland for å herje. Dette nektet leidangsfolket og bøndene, for de ville ikke fare noe sted uten at kongen selv var med.283

Hæren ble likevel delt senere. Femti skip fra leidangshæren ble brukt til å brenne og plyndre bygdene i Kintyre.284 For mannskapet i leidangsflåten var plyndringene og tilegningen av gods og rikdom trolig et mål i seg selv i utferdene, mens kongen brukte herjingene til å tvinge lokale høvdinger til å sverge troskap til seg.285 Motstanden i bygdene ved Kintyre var nok ikke nevneverdig stor, men innbyggerne flyktet og tok med seg alt det godset de fikk med seg. Nordmennene brente bygdene, men utbyttet var magert. Da de kom til noen større bygder der det var nok av både gods og folk kom det brev fra kong Håkon der han forbød dem å herje videre. Dette, sier sagaen, likte bøndene svært dårlig. Det er grunn til å tro at leidangsmennene mente at kongen ved å forby dem å herje hadde tatt fra dem en viktig motivasjon for å delta på felttoget. I utgangspunktet er det lett å tenke seg at bøndenes motiv for å dra i leidang utelukkende var økonomiske på et kortsiktig plan, mens kongens motiv var både politisk og langsiktig økonomisk.

Kong Aleksander av Skottland satset på en uthalningstaktikk der han vegret seg for å inngå et endelig forlik med nordmennene.286 Det skottekongen ventet på var høststormene og vinterværet: «Skottene tok da det råd å trekke saken ut i langdrag, og de drog den ut slik at freden ikke skulle ta helt slutt, for det lei da ut på sommeren, og været tok til å bli dårligere.287 Strategien til kong Aleksander var klar.

I den eneste konfrontasjonen med selve skottehæren har det vært vanlig å vise til at leidangshæren til kong Håkon viste seg mindre effektiv, selv om aldri hele hæren møtte skottene i kamp. Det sistnevnte er et viktig poeng. Det er på bakgrunn av denne trefningen, det såkalte slaget ved Largs, at historikerne har påstått at den norske leidangshæren var totalt underlegen sammenlignet med den skotske kavaleribaserte hæren.

Skottehæren

Ersland mener at den samlede hæren til Aleksander fulgte nordmennenes bevegelser fra land.288 Dette er sannsynlig med bakgrunn i det som den belgiske kanniken Jean le Bel har skrevet om den skotske hæren fra 1320-tallet. Selv om beretningene hans skriver seg fra en tidsperiode 70 år etter Håkons skottlandstog, så kan den gi en pekepinn på hvordan skottehæren sannsynligvis var sammensatt. Ridderne og væpnerne hadde gode hester, mens mesteparten av fotsoldatene bare hadde små gamper. Bare de fattigste livegne bøndene forflyttet seg til fots.289 Jean le Bel forteller at skottene praktisk talt ikke hadde oppakning. De hadde verken brød eller alkohol med seg, men levde for det meste av halvstekt kjøtt som de skylte ned med kaldt vann. Dyrene ble som regel tatt fra fienden. Kjøttet ble stekt i dyrehudene, noe som gjorde kokekar og kjeler overflødig.290 Uten oppakning og med fotfolk til hest, må den skotske hæren ha vært mer mobil enn det som var vanlig for en hær i samme tidsrom, og det kan være med på å forklare hvorfor Aleksander hadde så god kontroll med nordmennene fra land.

Forskjeller i bevæpning

Narve Bjørgo skriver at: «Kong Aleksander, som i eit landmilitært slag ville vore totalt overlegen, hadde heilt tydeleg i sinne å følge si taktiske hovudlinje til siste slutt: unngå større konfrontasjonar og i staden la nordmennene bli fanga og slått på flukt av sine eigne problem.»291 At kong Aleksander var «totalt overlegen» på land kan diskuteres. Hvis vi ser på skottehæren slik den beskrives i Håkonssagaen så forteller Sturla at den besto av tungt kavaleri og fotfolk som for en stor del var bevæpnet med buer og økser.292 Sannsynligvis besto skottenes infanteri av fattige livegne bønder.293 I land der føydalismen var rådende var det kavaleriet som var høyest på rangstigen i samfunnet. I slike samfunn var det vanskelig for fotsoldatene å riste av seg mindreverdighetskompleksene. Ser vi på områder der føydalismen var mindre utbredt, eller ikke-eksisterende, var fotfolket ofte den eneste grenen i hæren.294 Norge er en representant for det sistnevnte, mens den skotske hæren var mer basert på føydalt kavaleri. Uerfarne fotsoldater var i utgangspunktet ikke egnet til bruk mot kavaleri, for de ville i de fleste tilfeller bli vettskremt av angrepene til det tunge rytteriet.295 I teorien skulle det norske fotfolket være jevnbyrdige med det skotske infanteriet, og kanskje også bedre. Dersom det norske fotfolket var utstyrt i tråd med leidangsbolkene, noe vi må regne med at det var, så var de også utstyrsmessig overlegne med sine skjold, spyd, buer og økser eller sverd. Forskjellen var med andre ord at nordmennene hadde tilgang på skjold og spyd, og noen må vi også regne med hadde sverd. Hvis vi ser på forskjellen i bevæpning er det først og fremst skjoldene som er viktige. Skjoldene kunne stoppe et eventuelt pilregn fra skottenes side. Dersom nordmennene returnerte pilregnet ville skottene være langt mer sårbare uten skjold. Økser kan bare brukes i nærkamp, og også her ville skjoldene være med å gi leidangsmennene en klar defensiv fordel. Spydene ville være viktige i møte med kavaleri.

Dersom fotfolkene måles opp mot hverandre isolert sett er det mye som tyder på at den norske leidangshæren var overlegen det skotske fotfolket. Det vil også si at i utgangspunktet ville den norske hæren kunne holde ut mot, og kanskje også beseire, en overmakt. Det som utgjorde en stor forskjell var det skotske kavaleriet. Til forsvar mot kavaleri var det bare stakevåpen og piler som var effektivt. Dersom opplysningene i sagaene stemmer så kjente Harald Hardråde til teknikkene for å stoppe kavaleri i 1066, og i minste fall så kjente sagaskriverne som skrev ned Harald Hardrådes saga tidlig på 1200-tallet til teknikken. Håkon Håkonsson og hans menn må derfor også ha hatt en viss kjennskap til hvordan kavaleri skulle stoppes. Det ville også være naturlig at de til en viss grad hadde forberedt seg på å møte kavaleri, selv om planen tydeligvis var å unngå å møte skottene på land.

Så lenge nordmennene holdt til på skip var det lite skottene kunne gjøre for å få en militær seier, uten å gå på land og slåss. Skottehæren var etter all sannsynlighet for det meste landbasert, og kunne følge nordmennene fra land.296 Den engelske historikeren J.E. Morris har pekt på at skottene forflyttet seg til hest og systematisk unnlot å engasjere seg i nærkamp, men heller steg ned av hestene og slåss som «useful marksmen».297 Det sistnevnte stemmer for øvrig godt overens med trefningen ved Largs, for sagaen nevner stort sett striden som utfall med steinkast og skyting. Kan den veldige rytterstyrken som Håkonssagaen beskriver i virkeligheten ha bestått av fotfolk til hest? Hákonar saga Hákonarsonar forteller at blant de skotske ridderne var det «[…] heſtum ok morgum ſpanskum […]» – det vil si mange spanske ridehester.298 Sannsynligvis var rytterne med spanske hester de egentlige ridderne. Resten må ha vært fotfolk til hest. Dette stemmer også godt med Jean le Bels beskrivelse av ridderne og væpnernes hester som «gode», mens fotsoldatenes var «små gamper».

Det nevnes ikke at skottene hadde skip som kunne utfordre nordmennene på sjøen. Da det drog ut i langdrag fikk nordmennene problemer med forsyninger, og høststormene gjorde sitt til at det ble vanskelig å holde kontrollen på skipene.299 Ti skip forliste ved Skipafjord allerede før den utløsende katastrofen for kong Håkon inntraff.300 Tidlig i oktober 1263 blåste det opp til storm, og under denne stormen dreiv mange av nordmennenes skip på land. Håkon sendte en styrke på land da skottene begynte å plyndre skipene som hadde drevet på land. Skottene flyktet straks kongsmennene gikk i land, men da nordmennene nesten var ferdig med å berge godset om bord på vrakene dukket det som sannsynligvis var hovedhæren til skottene opp. 301

Trefningen ved Largs302

Nordmennene hadde på dette tidspunktet rundt 8- eller 900 mann på land. 60 av dem var fra kongsskipet, og blant de resterende var det sannsynligvis en overvekt av leidangsmenn. 200 av folkene på land var fremskutt oppe på en haug, ledet av den erfarne lendmannen Ogmund Krøkedans, mens resten sto nede i fjæra og sannsynligvis arbeidet med å redde gods fra de havarerte skipene. Vi må regne med at mennene fra kongsskipet ble plassert oppå på haugen som en vaktpost mot et eventuelt skotsk angrep. Det vil si at vel 30 % av de 200 fremskutte krigerne var blant de bedre norske troppene. Skottene hadde flere hundre riddere – noen gjettet på 500 – mens andre satte tallet noe lavere. Som nevnt ovenfor kan en god del av ridderne ha vært forvekslet med fotfolk til hest. Ridderne var godt utstyrt, med brynjekledte hester. De hadde også en tallrik hær av fotfolk, men disse var dårlig utstyrt, for det meste med buer og økser. 303

De 200 nordmennene som var fremskutt på haugen fikk beskjed om å trekke seg tilbake i rolige former til de andre, men på en slik måte at det ikke skulle se ut som om de var på flukt. Dette var kanskje den største taktiske tabben under hele trefningen. Den franske adelsmannen Jean de Bueil (1406–1477) sa det på denne måten: «Everywhere and on all occasions that footsoldiers march against their enemy face to face, those who march lose and those who remains standing still and holding firm win.»304 Den lille norske styrken som var på land visste at det var vanskelig å få forsterkninger fra skipene på sjøen på grunn av stormen, og da Ogmund Krøkedans og hans menn ble drevet på defensiven spredte det seg panikk blant leidangsmennene som trolig misforsto den taktiske tilbaketrekningen, og trodde det var flukt.305 Prinsippene for middelaldersk krigføring er i stor grad preget av at troppene må ha en relativt høy moral og sterk psyke for å lykkes. Troppene måtte motstå angrep ved å opptre samlet og kompakt. Det var også viktig å være mange i antall for å opprettholde moralen.306 En bedre trent styrke hadde kanskje klart å holde ut på høyden, eller klart å holde tilbaketrekningen mer kontrollert, men sjansen hadde vært stor for at skottehæren som var tallmessig overlegen, hadde klart å omringe styrken til Ogmund Krøkedans.

Skottene gikk hardt på nordmennene med skuddvåpen og steiner, mens nordmennene forsvarte seg med skjold. Striden ble enda hardere da de kom lengre ned i bakken, og da trodde de som var nede i fjæra at nordmennene flyktet. Dette medførte at folkene som sto nede i fjæra fikk panikk og forsøkte å komme seg unna. Mange kom seg om bord på båter, men de fleste av dem sank, og mange druknet. Under trefningen var det så kraftig storm at kong Håkon ikke fikk satt i land forsterkninger, med unntak av ett skip. Nordmennene klarte til slutt å få kontroll nede i fjæra, mens skottene samlet seg på haugen som Ogmund Krøkedans og hans menn hadde stått på. Det ble gjort små utfall mot hverandre, og da det lei ut på dagen gikk nordmennene til angrep på skottene på haugen. Nordmennene gikk djervt på, og skottene flyktet og trakk seg opp i fjellet.307 At nordmennene klarte å slå den antatte hovedhæren til skottene tilbake med bare forsterkninger fra ett skip kan ikke tyde på at de norske styrkene var så mye underlegne de skotske. Når først nordmennene hadde kommet seg fra det første sjokket og fått reorganisert, flyktet skottene.

Figur 9: En skotsk ridder slik han ble fremstilt
under en rekonstruksjon av slaget ved Largs i 2002.

Dette var det berømte «slaget» ved Largs som sto 2. oktober 1263. Trefningen var den eneste direkte konfrontasjonen mellom den norske og skotske hæren, og nordmennene løste etter dette opp hæren og avsluttet felttoget. Kong Håkons plan var at hæren skulle overvintre i Irland, men folkene hans satte seg imot. Før november var størsteparten av hæren seilt hjem til Norge, noen med lov fra kongen, andre ga seg selv hjemlov.308

Møte med pansret kavaleri

Det er lite som tyder på at kavaleriet var involvert i kampens startfase. Sagaen nevner i det hele tatt lite om kavaleriets rolle i slaget. Det fortelles bare som nevnt at det var mange riddere, og det fortelles også at det falt en ung skotte, Perus, som var sønn av en mektig ridder. Denne Perus skal ha ridd djervere enn noen annen ridder.309 J.F. Verbruggen peker på at skottekongen aldri hadde en sterk ridderhær til rådighet, og det stemmer godt med utviklingen ved Largs, slik vi får inntrykk av i Håkon Håkonssons saga.310

Det nevnes ikke at nordmennene skal ha hatt nevneverdige problemer med kavaleriet. Riddere har lett for å bli overvurdert for sin rolle på slagmarken. Det finnes mange eksempler på at riddere fikk panikk og flyktet, både fra korstogslitteraturen og fra Vest-Europa.311 Ofte bunnet panikken i møte med tettpakkede fotfolk med lange spyd eller piker. I Skottland var fotfolket såpass svakt at en sterk norsk spiss av trenede krigere sannsynligvis kunne ha hatt en viss sjanse mot et hundretalls pansrede riddere. I mange tilfeller klarte lette tropper å beseire overlegne rytterstyrker. Ved Crécy i 1346 sto en engelsk styrke bestående av 12 000 mann, derav 7000 bueskyttere, mot en 36 000 mann sterk fransk hær bestående av tungt kavaleri og genovesiske armbrøstskyttere. Mellom 5- og 10 000 riddere og armbøstskyttere mistet livet på den franske siden, mens noen hundre engelskmenn ble drept. Det samme skjedde ved Poitiers i 1356 hvor lett utstyrte engelske bueskyttere klarte å slå 300 tungt pansrede riddere.312 Lette engelske fotfolk vant mot en tungt pansret fransk rytterhær ved Agincourt i 1415. Franskmennene mistet 6000 drepte og 2000 tilfangetatte. Engelskmennene, for det meste bueskyttere, hadde kun få tap.313 T. F. Tout mener at den engelske taktikken som gjorde lette fotfolk overlegne tungt kavaleri hadde sin opprinnelse i et motsvar på den skotske taktikken som ble brukt ved deres seier over engelskmennene ved Bannockburn i 1314.314 Disse eksemplene viser at en ridderhær ikke trenger å være overlegen en hær av lette fotfolk, og den norske hæren i Skottland var sannsynligvis langt fra «totalt underlegen» den skotske, slik Narve Bjørgo hevder.

Forklaringen på at skottlandstoget ble en fiasko var derfor ikke bare at det var utrente bondesoldater som møtte et godt organisert føydalt kavaleri. Årsakene til fiaskoen kan være mange, men den kan ikke direkte skyldes på effektiviteten til leidangsflåten siden den aldri kom i regulær kamp. Årsakene lå heller i det norske lederskapet. Kong Aleksander hadde i lengre tid klart å utsette den direkte konfrontasjonen med nordmennene, mens nordmennenes lederskap ikke klarte å få til et egnet mottrekk. Nordmennene håpet på en diplomatisk løsning, mens skottene satset på at nordmennene ville slippe opp for forsyninger. Men å påstå at den norske hærordningen var totalt underlegen den skotske blir for enkelt. Et eventuelt landslag ville sannsynligvis blitt et jevnt slag, og det var trolig både Aleksander og Håkon klar over. Problemet var at den norske ledelsen ikke ville bruke de norske styrkene i et landslag, slik Harald Hardråde gjorde i 1066. Det ser heller ikke ut til at skottene var nevneverdig interessert i å risikere å møte nordmennene på land. Ved Largs kan vi lese ut fra Håkonssagaen at skottene var tallmessig sterkt overlegne de norske styrkene som var på land. Likevel klarte nordmennene å jage skottene, som satt oppe på en haug og hadde fordel av overhøyde, i det siste sammenstøtet denne dagen. Skottene flyktet da opp i fjellet og slaget var over.

Mye tyder på at verken Aleksander eller Håkon var interessert i å møte hverandre i åpen kamp. For begge ville et jevnt slag bli kostbart både økonomisk og i tap av menneskeliv. Håkon håpet at Aleksander ville la seg skremme av de store norske styrkene, mens Aleksander på sin side satset på å hale ut tiden – som Håkonssagaen også nevner. Det var Aleksander som lyktes. Leidangen hadde ved Largs allerede vært ute en måned for lenge da hærene møttes for første gang. Den norske flåten forlot Norge tidlig i juli 1263, og først tre måneder etter møtte de skottene til strid. Ifølge Gulatingsloven kunne leidangen maksimalt være ute i to måneder av gangen, men i den senere lovsamlingen til Magnus Lagabøte ble antallet økt til tre måneder.315

Det er lite som tyder på at moralen til leidangsmannskapet kan ha blitt bedre på disse tre månedene – heller tvert imot. Noe av drivkraften til leidangshæren må ha vært at de fikk lov til å herje og tilegne seg rikdom mens de var på tokt, men kong Håkon hadde selv stoppet plyndringene da de sto foran de rikeste bygdene.316 Selv om sagaen ikke sier noe om at bøndene murret utenom i det tilfellet der plyndringen måtte stoppes, så er det overveiende sannsynlig at de ikke var fornøyd slik toktet artet seg. Leidangen dro ut i langdrag og rikdommen de hadde forespeilet seg uteble. Været med den kraftige stormen må ha ført til at moralen ble ytterligere lavere i dagene før kampen ved Largs.

Etterspill – en ny hærplan

Skottlandstoget markerte slutten på den gamle hærordningen og en ny hærplan ble innført av Magnus Lagabøte i 1273, der det ble lagt større vekt på profesjonelle soldater som hadde bedre kunnskaper om våpenbruk.317 Også her er det nærliggende å tro at erfaringene fra skottlandstoget lå til grunn for endringene. Leidangen viste seg som uregjerlig, og under skottlandstoget hadde det vist seg at leidangsfolk og bønder nektet å følge ordre fra kongen. Leidangen kunne også bare benyttes innenfor et visst tidsrom, og gikk felttoget over tiden ville bondesoldatene begynne å murre. Ved å ta soldater fra bondestanden ble det også en belastning for økonomien hjemme.

Det har også blitt argumentert for at under konfrontasjonen ved Largs møtte den norske leidangen en annen type styrke enn det de var vant til, og at dette er en viktig årsak til at Magnus Lagabøte under den nye hærplanen la større vekt på profesjonelle soldater.318 Som vi har sett må kanskje dette perspektivet modereres noe siden skottenes hær kanskje ikke var så sterk som mange forskere har regnet med til nå, i tillegg til at nordmenn og skotter aldri møtte hverandre i åpen kamp, med unntak av trefningen ved Largs.

Eirik Magnussons tokt mot Danmark i 1289

Den neste gangen leidangen ble kalt ut til utenlandstjeneste var under Magnus Lagabøte i 1276, uten at den kom i kamp.319 Leidangen kom igjen i kamp i utlandet da den ble kalt ut av Eirik Magnusson i 1289. Kilden til dette felttoget er sagaen om biskop Arne, som var biskop på Island i 1289. Han var med kongen og hæren til Danmark. Árna saga biskups forteller at det først ryktes at leidangen igjen skulle gå mot Skottland, men om sommeren ble det klart at toktet skulle gå mot Danmark.320 Kongen og hele hæren seilte inn i Øresund. Kongen lot brenne Luseyre, og siden ankret de opp ved «Refs hala diup» og lå der nær fem uker.321 Etter Olavsmesse sendte Eirik danekonge et brev til den norske kongen og hertugen, samt biskop Arne, der han bad om at herjingene måtte opphøre. Kong Eirik Magnussson svarte med å brenne Falster. Etterpå gikk nordmennene mot Nya hus der de ser ut til å ha møtt motstand, og der fikk de stor mannskade med mange sårede.322

Selv om sagaen om biskop Arne ikke sier mye om selve kampene, så ser det ikke ut til at bøndene har vært uvillige til å herje. De var derimot ikke villige til å være i tjeneste mer enn de tre månedene som loven påla dem.323 Hæren trosset kongen og seilte orlovsløst hjem til Norge.324 Problemene med leidangshæren som et uregjerlig element ser ut til å ha fortsatt også etter skottlandstoget, selv om leidangsmennene hadde rett til å dra hjem etter loven. Det kan heller ikke sees bort i fra at leidangens uvilje mot å bli lenger i Danmark hadde sammenheng med at de hadde tilegnet seg nok hærfang, og nederlaget ved Nya hus bidro ytterligere til at krigslysten var over.

Erfaringene både fra Skottland og Danmark i andre halvdel av 1200-tallet ser ut til å ha visse likhetstrekk. Dersom det drar ut for lenge med kamper blir leidangen utålmodig og begynner å murre. Harald Hardrådes hær i 1066 gikk nesten direkte i kamp. Det begynte med noen småtrefninger før det store slaget ved Fulford ble utkjempet. I 1066 ser det ut til at den norske hæren var mer eller mindre engasjert i kamper fra de ankom England til de ble slått.

Oppsummering

Harald Hardrådes invasjon av England i 1066 endte med nederlaget ved Stamford Bridge, et nederlag som trolig hadde avgjørende betydning for engelskmennenes egen hær ved Hastings samme år. Denne invasjonen hadde to større slag: Fulford og Stamford Bridge. Disse slagene er vanskelig å sammenligne, for det første fordi kildesituasjonen er forskjellig fra det første til det andre slaget. Likevel så viste leidangsflåten seg brukbar ved Fulford, mens den ble slått ved Stamford Bridge. En medvirkende årsak til nederlaget må ha vært medfarten hæren fikk ved Fulford.

Når det gjelder skottlandstoget så viser det at det var mange aspekter ved den norske leidangsordningen som ikke fungerte som det skulle. Blant annet var lederskapet svakt. Det ser ut til å herske enighet blant forskerne om at de norske styrkene møtte en type hær som var totalt overlegen den norske leidangshæren. Dette har jeg forsøkt å moderere noe, ved å argumentere for at skottenes hær sannsynligvis var betraktelig svakere enn det man har regnet med til nå. Forskere har til nå lagt stor vekt på at nordmenn møtte pansret kavaleri, men det kan vises til mange eksempler der tunge riddere ble beseiret av lette troppetyper.


7. Konklusjon

Til nå har forskerne jobbet lite med leidangen som operativ enhet. Forskningslitteraturen preges av en interesse for den samfunnsmessige og organisatoriske siden av leidangen, og ikke av den rent praktiske tjenesten. Det medførte at det måtte legges stor vekt på sagamaterialet for å finne opplysninger om den praktiske bruken av leidangen.

Sagaene som er brukt som kilder varierer i kvalitet. De er kvalitativt best fra midten av 1100-tallet og framover. Det vil si at de første 150 årene av kildematerialet var mer usikre å forholde seg til når det gjaldt realhistoriske opplysninger enn de yngre sagaene. Sagaene fra og med Sverres saga regnes som samtidskilder, som er mest pålitelige, mens de som er eldre enn Sverres saga regnes som historiske kilder. De sistnevnte kildene må behandles med større varsomhet enn de førstnevnte. Det var også forskjell på hvor mye sagaene ga av militærtekniske opplysninger. Sverres saga er den sagaen som gir mest opplysninger om strid og kampformer.

Leidangsbøndene var bevæpnet med øks eller sverd, skjold, spyd og pil og bue når de gikk i kamp. Det viser at de var godt utstyrt etter middelalderske forhold. Våpen som låsbue, også kalt armbrøst, var sannsynligvis regnet som for vanskelig å operere, eller for dyr for leidangsmannen. Fra Danmark vet vi at leidangsbøndene ikke hadde buer og piler i krigsutrustningen sin, men styresmannen skulle ha låsbue. I forhold til resten av Europa ser de norske bøndene ut til å ha benyttet seg av buen i krigføring relativt hyppig. Mens buen i resten av Europa ble sett på som et mindreverdig våpen, ble buen ofte brukt i Norge. Det er lite som tyder på at buen ble brukt som et skarpskytingsvåpen, men større enheter av bueskyttere kunne sende et effektivt pilregn over fienden.

Målet for denne oppgaven var å finne ut hvordan leidangen fungerte når den ble utkalt i operativ tjeneste, og hvilken rolle den hadde under krigføring i Norge og utlandet mellom 986 og 1429. Det var også meningen å finne ut om leidangens rolle og karakter endret seg.

Som vi har sett ble rollen til leidangen forandret opp gjennom årene tidsavgrensingen omfatter. Ved slaget i Hjørungavåg ser det ut til at leidangen deltok aktivt i krigføringen, og de hadde en sterk egeninteresse av å kaste danene ut av landet. Motivet for å gjøre aktiv leidangstjeneste forandret seg derimot med tiden. I slaget i Hjørungavåg hadde både bøndene og Håkon jarl et gjensidig ønske om å slå danene. Under borgerkrigstiden var det et sterkt press på leidangen, og det hendte at de samme bøndene måtte gjøre leidangstjeneste for forskjellige stridende parter. I denne perioden ser vi at leidangen var lite effektiv. Dette medførte blant annet at kong Sverre kunne legge om stridstaktikken i mange tilfeller da han sto overfor leidangshærer. Taktikkskiftet gikk ut på at han ikke fylket krigerne sine, men gikk løs på leidangsmennene i spredt orden. Tettpakkede formasjoner regnes for å være viktig i middelaldersk krigføring, men leidangsfolket var på denne tiden såpass umotiverte og dårlige at det skulle svært lite til for å slå dem.

I denne perioden hadde bøndene lite å kjempe for. Sannsynligvis hadde det ingen betydning for dem hvem som styrte, og dermed var det vanskelig å være motivert for å kjempe. Umotiverte krigere var etter middelalderske stridsprinsipper dårlige krigere. Det krevdes en høy kampmoral for å holde en fylking ved like og stå i mot angrep fra fienden. Bare unntaksvis ble leidangsfolk brukt i fremste rekke. Slaget på Ilevollene i 1180 er et eksempel. Her ble leidangsmennene til Sverre brukt som et åte for å få hirden til Magnus til å angripe det han trodde var Sverres beste tropper. Leidangstroppene kom raskt på flukt, men tok seg inn igjen da Sverres hird og gjester angrep Magnus’ fylking. Dette var typisk for en leidangshær: De fungerte best når fienden allerede var kommet på flukt, men når fienden gikk hardt på hadde de lett for å vike. Det var kongens profesjonelle tropper som var spissen i hæren og som hadde de farligste oppgavene i front under slagene. Leidangen ser ut til å ha hatt en støtterolle, men en leidangshær kunne utgjøre forskjell på seier og nederlag dersom slaget var jevnt. Motivasjonen var derimot viktig, og leidangsfolk som hadde lite å slåss tok lett til flukten.

Hva slags rolle leidangen hadde under kamp på sjøen viste det seg vanskeligere å finne ut av. Problemet er at vi vet at leidangsskipene var innblandet i kampene, men sagaene nevner svært sjelden noe om leidangsskipenes direkte involvering i kampene. Min teori er at leidangen også under sjøstrid hadde en mer tilbaketrukket rolle. Ved kamp på land gikk ofte kongenes merker mot hverandre, og dersom en av kongene falt var slaget over. Dette kan også ha vært vanlig på sjøen. Eksempelet fra slaget utenfor Nordnes i 1181 der hæren til Magnus Erlingsson flykter da de tror kongen har falt, kan illustrere dette. Leidangen kan ha hatt en støttende og mer passiv rolle, og kan ha fungert som ildbaser som sendte pilregn over fienden på avstand, mens det var stormennene og de profesjonelle krigerne som utkjempet det avgjørende slaget.

Skipsteknisk klarte ikke leidangsskipene å følge med resten av skipsutviklingen. Konger og stormenn begynte tidlig å bygge storskip som trolig var betraktelig høyere og lengre enn leidangsskipene. Disse var vanskeligere å borde på grunn av skipshøyden. Da nye skipstyper som kogger og kraveller ble oppfunnet var leidangsskipene totalt underlegne. Dette viste seg blant annet under vitalineroverfaller på Bergen i 1429, da ca. 100 norske skip ble slått av sju store vitalinerskip. Sannsynligvis var flesteparten av de norske skipene leidangsskip.

Et av hovedmotivene for å ro leidangen var goder i form av plyndring og gods. Slike behov ble oftest dekket når leidangen gikk utenlands. Både under Harald Hardrådes invasjon i 1066 og Håkon Håkonssons skottlandstog i 1263 var det en utstrakt herjing, spesielt i begynnelsen av felttogene. Herjingene ser ut til å ha avtatt noe når selve kamphandlingene startet. For skottlandstogets vedkommende så stoppet Håkon Håkonssons selv plyndringene, og dette ble tatt ille opp av leidangsfolkene.

Under Harald Hardrådes invasjon av England ser det ut til at den norske hæren klarte seg rimelig bra. Nordmennene klarte å ødelegge engelskmennenes nordlige hær ved Fulford. Til tross for at de engelske jarlene valgte et slagsted som var ufordelsmessig for nordmennene, klarte Harald å vinne. Årsakene til dette kan være mange. God norsk ledelse og svak engelsk ledelse var trolig en hovedårsak. Det var spissen til Harald som satte inn støtet som snudde slaget til norsk fordel etter at de svakeste norske troppene, sannsynligvis orknøyske tropper, hadde tatt flukten. Etter at engelskmennene kom på flukt må leidangen ha blitt satt inn for fullt, for øvrig med godt hell.

Da Harald møtte engelskmennenes sørlige hær direkte under kong Harold Godwinson ved Stamford Bridge endte det med tap. Vi vet ikke så mye om dette slaget, for kildesitasjonen er noe svakere til dette slaget sammenlignet med Fulford. Hovedårsaken kan være at den norske hæren var svekket etter å ha utkjempet Fulford-slaget bare dager tidligere. Beretningene i Heimskringla og Morkinskinna er derimot interessante for sagaene beskriver en metode for å stoppe kavaleri. Selv om selve kildesituasjonen og de realhistoriske opplysningene kanskje er tvilsomme, så er opplysningene interessante fordi de kan si noe om metodene sagaskriverne kjente for å stoppe kavaleri tidlig på 1200-tallet.

Håkons Håkonssons skottlandstog i 1263 endte uten en regulær konfrontasjon mellom nordmenn og skotter. Trefningen ved Largs var det eneste møtet mellom de to hærene, men denne kampen er ikke særlig mye verdt i en analyse av styrkeforholdet mellom de to hærene. For det første så var bare en del av den norske hæren på land under slaget og for det andre var været så ekstremt at tilfeldigheter må ha spilt inn. Likevel synes det å være forskningsmessig enighet om at skottehæren i utgangspunktet var totalt overlegen den norske leidangsbaserte hæren i en eventuell landstrid. Dette har jeg forsøkt å moderere ved å vise til at skottenes hær sannsynligvis ikke var så sterk som mange vil ha det til. De 500 ridderne sagaen nevner var mest sannsynlig fotfolk til hest.

Når det gjelder Edvards Bulls spørsmål om hva som var det viktigste i de eldste rikskongenes militærmakt på 1000- og 1100-tallet av hirden eller leidangen, så er det vanskelig å gi et entydig svar. Hirden og de profesjonelle troppene var utvilsomt de mest viktige som en spiss i hæren, men leidangen med sin støtterolle skal heller ikke undervurderes. Leidangen ser ut til å ha blitt svakere på midten av 1100-tallet, mens kongene satset mer på profesjonelle styrker. Som vi har sett ovenfor så gjorde den sterke slitasjen på leidangen under innbyrdesstridene at hirden og de profesjonelle krigernes krigsinnsats nok var viktigere på slutten av borgerkrigene, men etter borgerkrigene ble det igjen i stor grad lagt vekt på leidangen som en basis i militærmakten. Dette ser vi blant annet av den utstrakte bruken av leidangen i Håkon Håkonssons skottlandstog, og for så vidt også fra Eirik Magnussons bruk av leidangen mot Danmark på slutten av 1200-tallet.


8. Litteratur og kilder

Litteratur

Alm, Josef. Vapnens historia. Stockholm. 1927.

Alm, Josef. Båge i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bd. II. København. 1957: 460–462.

Auden, G. A. Harald Haardraade og slaget ved Stamford bro i Norsk Militært Tidsskrift, bind 91. Oslo. 1928: 551–562.

Bagge, Sverre. «Sårt biter sulten lus». Sverre som militær fornyer i Forsvarsmuseets småskrift nr. 35. Oslo. 2003: 10–26.

Bagge, Sverre. How can we use Medieval Historiography? i International Scandinavian and medieval studies in memory of Gerd Wolfgang Weber. Michael Dallapiazza (red.). 2000.

Bagge, Sverre. Udsigt og innhogg – 150 års forskning om eldre norsk historie i Historisk tidsskrift, bind 75, nr. 1–2. 1996.

Beeler, John. Warfare in England, 1066–1189. New York. 1966.

Bjørgo, Narve, Rian Øystein og Kaartvedt, Alf. Norsk utenrikspolitikks historie bind 1. Selvstendighet og union. Fra middelalder til 1905. Oslo. 1995.

Brøgger, A. W. og Shetelig, Håkon. The Viking Ships. Oslo. 1951.

Brøgger, A.W. og Shetelig, Haakon. Vikingeskipene – Deres forgjengere og etterfølgere. Oslo. 1950.

Bull, Edvard. Leding – Militær- og finansforfatning i Norge i ældre tid. Kristiania og København. 1920.

Bull, Edvard. Hær og stat i det gamle Norge i Norsk Militært Tidsskrift, bind 91. Oslo. 1928: 11–29.

Contamine, Philippe. War in the Middle Ages. Oxford. 1984.

Dahl, Ottar. Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre. Oslo. 1992.

Ersland, Geir Atle. Kvantitativ realisme? i Forsvarsmuseets småskrift nr. 35: Krigføring i middelalderen – strategi, ideologi og organisasjon ca. 1100 – 1400. Oslo. 2003: 146–162.

Ersland, Geir Atle. Kongshird og leidangsbonde i Norsk forsvarshistorie bind 1. Krigsmakt og kongemakt. Bergen. 2000.

Falck-Muus, Rolf. Brynestein i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bd.  II. København. 1957: 286–287.

Falk, Hjalmar. Altnordische waffenkunde. Kristiania. 1914.

Fidjestøl, Bjarne. Det norrøne fyrstediktet. Bergen. 1982.

Flatnes, Øyvind. Vakre våpen – svart krutt: svartkruttvåpen i krig, jakt og konkurranse. Oslo. 2005.

Foote, Peter og Wilson, D. M. The Viking Achievement. London. 1970.

Fox, William F. Regimental Losses in the American Civil War.Dayton. 1985.

Gathorne-Hardy, G.M. A Royal Impostor. King Sverre of Norway. Oslo. 1956.

Grieg, Sigurd. Buklare i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bd.  II. København. 1957: 346–347.

Griffith, Paddy. The Viking Art of War. London. 1995.

Harstad, Einar. Litt om norsk taktikk i gammel tid i Norsk Militært Tidsskrift, bind 91. Oslo. 1928: 588–593.

Helle, Knut. Gulatinget og Gulatingslova. Leikanger. 2001.

Helle, Knut. Norge blir en stat. Handbok i Norges historie. Oslo. 1974.

Hellner, Brynolf. Vapentillverkning i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bd. XIX. Oslo. 1975: 523–526.

Hertzberg, Ebbe. Ledingsmandskabets størrelse i Norges middelalder i Historisk tidsskrift, 5.r II.1914: 243–276.

Hoffmeyer, Ada Bruhn. Armbrøst i KLNM bd. I. København. 1956. 238–245.

Jones Chas. Finding Fulford i Medieval History Magazine December 2004.

Keegan, John. Store slag – slik soldatene opplevde dem. Oslo. 1979.

Knirk, James E. Rettelser til Hákonar saga Hákonarsonar etter Sth. 8 fol., AM 325 VIII, 4° og AM 304, 4°. Oslo. 1982.

Koht, Halvdan. Sagaenes opfatning av vår gamle historie i A. Holmsen & J. Simensen (red.): Rikssamling og kristendom. Norske historikere i utvalg I. Oslo. 1967: 41–55.

Kválen, Eivind: Den eldste norske kongesoga Morkinskinna og Hryggjarstykki. Oslo. 1925.

Lie, Hallvard. Kenningar i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bd. VIII. Oslo. 1963: 375–381.

Lund, Niels. Liđ, leding og landeværn: hær og samfund i Danmark i ældre middelalder. Roskilde. 1996.

Mundal, Else: Refleksjonar kring historie, sanning og diktning. Metodiske problem ved å bruke sagalitteraturen som historiske kilder i Tradition og historieskrivning: Kilderne til nordens ældste historie, Acta Jutlandica; LXIII:2 Humanistisk serie 61. Aarhus. 1987.

Norsk biografisk leksikon. 19 bd. Oslo. 1923–1983.

Nøttveit, Ole Magne. Middelalderske våpenfunn fra Vestlandet. Hovedfagsoppgave i arkeologi ved UiB. Våren 2000.

Schledermann, Helmuth. Tingsted i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bd. XVIII. Oslo. 1974: 373–376.

Schofield, Guy. The Third Battle of 1066 i History Today Vol. XVI, October 1966. London 1966: 688–693.

Tuff, Per. Häst (Norge) i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bd. VII. Oslo. 1962: 277–278.

Verbruggen, J. F. The Art of Warfare in Western Europe during the Middle Ages. Woodbridge. 1997.

Verbruggen, J. F. The Art of Warfare in Western Europe during the Middle Ages. Amsterdam/New York/Oxford. 1977.

Vilkuna, Kustaa. Häst (Finland) i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bd. VII. Oslo. 1962: 272.

Weibull, Lauritz. Kritiska undersökningar i Nordens historia omkring år 1000. Lund. 1911.

Øberg, Harry S. Leidangsordingen i lys av sagaene i Historisk Tidsskrift 34 bind. Oslo. 1948.

Kilder

Anglo-Saxon Chronicle. G. N. Garmonsways utgave fra 1953.

Árna saga biskups ved Þorleifur Hauksson. Reykjavik. 1972.

Diplomatarium Norvegicum. Følgende brever er brukt:

Fagrskinna – En norsk kongesaga (Fsk.). Oversatt og med innledning av Johan Schreiner. Oslo. 1972.

Frostatingslovens leidangsbolk i Norrøne bokverk. Oslo. 1994. Oversatt av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes.

Gulatingslovens leidangsbolk i Norrøne bokverk 33: Gulatingslovi. Oslo. 1952. Oversatt av Knut Robberstad.

Heimskringla – Nóregs konunga sogur. Utgitt av Finnur Jónsson. København. 1911.

Historien om biskop Laurentius på Holar. Oversatt av Jørgen Højgaard Jørgensen. Odense. 1982.

Hirdskråen – Hirdloven til Norges konge og hans håndgagne menn. Etter AM 322 fol. Oslo. 2000. Ved Steinar Imsen.

Historien om biskop Laurentius på Holar. Oversatt av Jørgen Højgaard Jørgensen til dansk. 1982.

Hákonar saga Hákonarsonar. Etter håndskriftet Eirspennil fra C. R. Ungers trykte versjon fra 1873.

Hákonar saga Hákonarsonar. Etter Sth. 8 fol., AM 325 VIII, 4° og AM 304, 4°. Utgitt for kjeldeskriftfondet ved Marina Mundt. Oslo. 1977.

Håkon Håkonssons saga i Norges kongesagaer 4. Oslo. 1979. Oversatt av Finn Hødnebø.

Kongsspegelen i Norrøne bokverk 7/14. Oslo. 1976. Oversatt av Alf Hellevik.

Laurentius saga biskups. Reykjavik. 1969.

Morkinskinna – Norske kongesoger 1030–1157 (Mrk.). Hafrsfjord. 2001. Oversatt av Kåre Flokenes.

Magnus Lagabøtes landslov. Oversatt av Absalon Taranger. Oslo/Bergen. 1915.

Magnus Lagabøtes saga i Norges kongesagaer 4. Oslo. 1979. Oversatt av Finn Hødnebø.

Ólafs saga helga. I originaltekst ved Bjarni Aðalbjarnarson. Reykjavik. 1979.

Snorres kongesagaer 1 og 2 (Hkr.) Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. Gyldendal 1979. 6 utg. 2003.

Soga om baglarar og birkebeinar i Noregs kongesoger 3. Oslo. 1979. Oversatt av Gunnar Pedersen.

Sverre-soga i Noregs kongesoger 3. Oslo. 1979. Oversatt av Halvdan Koht.

Sverres saga i Norges kongesagaer 3. Oslo. 1979. Oversatt av Dag Gundersen.

Sverris saga etter Cod. AM 327 4° ved Gustav Indrebø 1920.


9. Fotnoter

  1. Ersland, Geir Atle. Kongshird og leidangsbonde i Norsk forsvarshistorie bind 1. Krigsmakt og kongemakt. Bergen. 2000: 42. Dette er en av to opphavsfortellinger i sagamaterialet. Heimskringla og Fagrskinna har forskjellige versjoner av opprinnelsen til leidangen. back

  2. Ersland 2000: 55. back

  3. Slaget i Hjørungavåg er omtalt i Heimskringla i Olav Tryggvassons saga kap. 38–41. Jeg har brukt en versjon av Snorres kongesagaer 1 og 2 utgitt på Gyldendal i 1979 (6. utg. 2003). Oversettere er Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. Slaget er også beskrevet i Fagrskinna og Jomsvikingsagaen, samt i Eiriksdråpa og Håkonardråpa. Se for øvrig kapittel 5 for en gjennomgang av slaget i Hjørungavåg. back

  4. Se kapittel 5, eller Ersland 2000: 122 ff. back

  5. Bull, Edvard. Hær og stat i det gamle Norge i Norsk Militært Tidsskrift, bind 91. Oslo. 1928: 21. back

  6. Bagge, Sverre. Udsigt og innhogg – 150 års forskning om eldre norsk historie i Historisk tidsskrift, bind 75, nr. 1–2, 1996: 40. back

  7. Ersland 2000: 19. back

  8. Hertzberg, Ebbe. Ledingsmandskabets størrelse i Norges middelalder i Historisk tidsskrift, 5.r II.1914: 243–276. Selv om Hertzberg i stor grad bygde arbeidet sitt om leidangen på lovstoffet så var han positiv til bruk av sagaene, i hvert fall på sine eldre dager. Se: Dahl, Ottar. Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre. Oslo. 1992: 204. back

  9. Øberg, Harry S. Leidangsordingen i lys av sagaene i Historisk Tidsskrift 34 bind. Oslo. 1948: 535. Øbergs artikkel var egentlig et hovedfagsarbeid. back

  10. Bull, Edvard. Leding – Militær- og finansforfatning i Norge i ældre tid. Kristiania og København. 1920: 9. back

  11. Øberg 1948: 535–536. back

  12. Ersland, Geir Atle. Kvantitativ realisme? i Forsvarsmuseets småskrift nr. 35: Krigføring i middelalderen – strategi, ideologi og organisasjon ca. 1100 – 1400. Oslo. 2003. back

  13. Ersland 2003: 146. back

  14. Ersland 2000: 53. back

  15. Ersland 2000: 53. back

  16. Avsnittet bygger på Ersland 2000: 50. back

  17. Lund, Niels. Lið, leding og landeværn: hær og samfund i Danmark i ældre middelalder. Roskilde. 1996: 58. back

  18. Dahl 1992: 202. back

  19. Dahl 1992: 71. back

  20. Bagge 1996: 47. back

  21. Bull 1920: 39. back

  22. Øberg 1948: 537. back

  23. Mundal, Else. Refleksjonar kring historie, sanning og diktning. Metodiske problem ved å bruke sagalitteraturen som historiske kilder i Tradition og historieskrivning: Kilderne til nordens ældste historie, Acta Jutlandica; 62: 2 Humanistisk serie. Aarhus. 1987: 17. back

  24. Øberg 1948: 535–536. back

  25. Bagge, Sverre. How can we use Medieval Historiography? i International Scandinavian and medieval studies in memory of Gerd Wolfgang Weber. Michael Dallapiazza (red.) 2000: 36. back

  26. Mundal 1987: 15. back

  27. Øberg 1948: 537. back

  28. Árna saga biskups: 168. Min versjon er utgitt ved Þorleifur Hauksson. Reykjavik. 1972. back

  29. Øberg 1948: 560–561. back

  30. Snorre hadde også andre kildetyper, se nedenfor. back

  31. Årstallene er basert på oppslag i Norsk biografisk leksikon. 19 bd. Oslo. 1923–1983. back

  32. Bagge 1996: 45–53. Bagge skriver i en fotnote i artikkelen om Bull og Kohts forhold til marxismen: «Jeg bruker i det følgende, for lettvinthets skyld, betegnelsen «marxister» på Koht og Bull, selv om det kan diskuteres hvor sterkt de var påvirket av marxismen – begge hadde et udogmatisk forhold til teorien i sin forsking». back

  33. Bagge 1996: 40. back

  34. Ersland 2000: 49. back

  35. Helle, Knut. Gulatinget og Gulatingslova. Leikanger. 2001: 32. back

  36. Ersland 2003: 12. back

  37. Snorre nevner skriftlige kilder i kapittel 179 i Olav den Hellige saga (Hkr.) og kapittel 7 og 11 i Haraldssønnenes saga (Hkr.) back

  38. Ersland 2000: 26. back

  39. Fidjestøl, Bjarne. Det norrøne fyrstediktet. Bergen. 1982: 45 back

  40. Ólafs saga helga kap. 206. I originaltekst ved Bjarni Aðalbjarnarson. Reykjavik. 1979. back

  41. Ersland 2000: 26. back

  42. Kjenning (norrønt: kenning): Omskrivninger der det brukes to eller flere ord for å få fram et annet. «Gullringers gud» er for eksempel en kjenning for Odin. Se også: Lie, Hallvard. Kenningar i KLNM bd. VIII. Oslo. 1963: 375–381. back

  43. Håkon den godes saga (Hkr.) kap. 32. back

  44. Sogu Hákonar Góða (Hkr. originalutgave) kap. 32. Utgitt ved Finnur Jónsson. København. 1911. back

  45. Se fortalen i Heimskringla. back

  46. Snorre Sturlusons fortale (Hkr): 3–4. Originaltekst fra Prologus i Heimskringla: «… en þat er háttr skálda, at lofa þann mest, er þá eru þeir fyrir, en engi myndi þat þora, at segja sjálfum honum þau verk hans, er allir þeir, er heyrði, vissi, at hégómi væri ok skrok, ok svá sjálfr hann; þat væri þá háð, en eigi lof.» back

  47. Øberg 1948: 538. back

  48. Gultatingslovi § 309 Um våpenting i Norrøne bokverk 33. Oslo. 1952. Oversatt av Knut Robberstad. back

  49. Frostatingslova VII. Leidangsbolk § 12 i Norrøne bokverk. Oslo. 1994. Oversatt av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes. back

  50. En sess er en halvtofte eller rorbenk på et skip. Det var to sesser på hver side av skipet, og toftene var ikke gjennomgående som i for eksempel en vanlig robåt. En 20-sesse hadde derfor i praksis 40 sesser. Om fordeling av folk på sessene, se Ersland 2000: 85. back

  51. Alm, Josef. Vapnens historia. Stockholm. 1927: 12–13. back

  52. Contamine, Philippe. War in the Middle Ages. Oxford. 1984: 71–72, Lund 1996: 3. back

  53. Verbruggen, J. F. The Art of Warfare in Western Europe during the Middle Ages. Woodbridge. 1997: 118. «The Assize of Arms» var en forordning som krevde at hver fri mann skulle være i besittelse av visse våpentyper, avhengig av hans sosio-økonomiske status. back

  54. Beeler, John. Warfare in England, 1066–1189. New York. 1966: 19 og Alm 1927: 14. back

  55. Verbruggen 1997: 119 back

  56. Alm, Josef. Båge i KLNM bd. II. København. 1957: 469. back

  57. Nøttveit, Ole Magne. Middelalderske våpenfunn fra Vestlandet. Hovedfagsoppgave i arkeologi ved UiB, våren 2000: 47. back

  58. Alm 1927: 16, Verbruggen 1997: 118. Andre teorier går ut fra at langbuen som ble brukt i Wales egentlig stammet fra skandinaviske buevarianter. back

  59. Verbruggen 1997: 119. back

  60. Sverres saga kap. 169 i Norges kongesagaer 3. Oslo. 1979. Oversatt av Dag Gundersen. «Ribbalder» kommer sannsynligvis av norrønt «ribbaldi» som betyr voldsmann, villstyring eller røver; middelalderlatinsk «ribaldus». Ribbaldene hadde et særdeles dårlig rykte på seg. back

  61. Notis i Sverres saga i Gyldendals kongesagaer III under «ribbalder». back

  62. Alm 1927: 13. back

  63. Foote, Peter og Wilson, D. M. The Viking Achievement. London. 1970: 278. back

  64. Sverres saga kap. 113 og 154. back

  65. Alm 1927: 13. Se også Hoffmeyer, Ada Bruhn. Armbrøst i KLNM bd. I. København. 1956. 238–245. back

  66. Lund 1996: 252. back

  67. Hirdskråen 30 (35) i Hirdskråen – Hirdloven til Norges konge og hans håndgagne menn. Etter AM 322 fol. Oslo. 2000. Ved Steinar Imsen. Buklare er et lite skjold, se Grieg, Sigurd. Buklare i KLNM bd. II København. 1957: 346–347. back

  68. Hellner, Brynolf. Vapentillverkning i KLNM bd. XIX. Oslo. 1975: 523. back

  69. Foote og Wilson 1970: 276. back

  70. Kongsspegelen i Norrøne bokverk 7/14. Oslo. 1976. Oversatt av Alf Hellevik: 120. back

  71. Falk, Hjalmar. Altnordische waffenkunde. Kristiania. 1914: 6. back

  72. Griffith, Paddy. The Viking Art of War. London. 1995: 174. back

  73. Det er flere eksempler på steinkasting, i Sverres saga blant annet i kap. 17, 51, 59, 61, 74, 82, 85, 101, 113, 136, 140, 150, 154 og 167. Steinkasting forekommer med andre ord hyppig. Første gang det nevnes steinkasting i sagamaterialet er i Olav Tryggvasons saga kap. 50. back

  74. Håkon Herdebreis saga (Hkr.) kap. 9. Noe av det samme skjer i Haraldssønnenes saga (Hkr.) kap. 17, men her brukes det i tillegg gryter med kokende bek og olje. back

  75. Valslynger er nevnt i Sverres saga kap. 123 og 150. back

  76. Sverre-soga kap. 91. Originaltekst fra Sverris saga etter Cod. AM 327 4° ved Gustav Indrebø 1920. kap. 91: «Heclungar letu þa ganga ſcot oc keſiur oc harðſteina-griot er þeir hofðu flutt auſstan or Skiðunne oc var þat hinn meſti maNz-vaði.» back

  77. Falck-Muus, Rolf. Brynestein i KLNM bind II. København. 1957: 286–287. Under bunnskrapninger fra Sognefjorden ble det funnet flere brynesteiner som viste seg å være stein fra Eidsborg. back

  78. Kongsspegelen: 120. back

  79. Se for eksempel Håkon Herdebreis saga (Hkr.) kap. 7 og Sverres saga kap. 81. back

  80. Svinfylkingen kan ha sin opprinnelse i den senromerske formasjonen porcinum caput (grisehode). Griffith 1995: 189 og Foote og Wilson 1970: 285. back

  81. Kongsspegelen: 119. back

  82. Kongsspegelen: 119. back

  83. Sverres saga kap. 43. back

  84. Håkon Herdebreis saga (Hkr.) kap. 16. back

  85. Griffith 1995: 190. back

  86. Magnus Erlingssons saga (Hkr.) kap. 13. back

  87. Olav den Helliges saga (Hkr.) kap. 205. back

  88. Olav den Helliges saga (Hkr.) kap. 206. back

  89. Se for eksempel Sverres saga kap. 30 der Sverre brenner skip for Magnus, og Sverres saga kap. 62 der Magnus tok hele skipsflåten til Sverre etter slaget i kaupangen. Flåten var på 30 skip og Magnus tok med seg de skipene han kunne få med seg og brant resten. Den oversatte versjonen sier ikke noe om hvor mange skip Magnus tok med seg, men i Sverris saga kap. 62 er det opplyst at han tok med seg fire (iiii) skip og brant resten, det vil si ca. 27 langskip. back

  90. Sverres saga kap. 89. back

  91. Illustrasjonen står på side 61 i min versjon av Snorres kongesagaer utgitt på Gyldendal i 1979 (6 utg. 2003). back

  92. Originaltekst fra Haraldz saga ins hárfagra kap. 11 Heimskringla: «Þat var þá siðvanði er menn borðusk á skipum, at tengja skyldi skipin ok berjask um stafna.» Fra originalsitatet ser det ut som at det å sloss om stavnene var noe som ble gjort før, og ikke på Snorres tid. back

  93. Sverres saga kap. 91. Originaltekst fra Sverris saga kap. 91: «En firir þa ſoc dualþiz upp-gangan Heclunga at þeim var uhęgt við at komaz er þeir attu at ſækia á fram um ſtafnin af ſkipum ſinum. en ef þeir hefði ſibyrt við þa myndo miclo fyR aþrir-varir hafa greitt up-gongur.» back

  94. Håkon Herdebreis saga (Hkr.) kap. 7. back

  95. Sverres saga kap. 52. back

  96. Sverres saga kap. 88. Originaltekst fra Sverris saga: «Ecki munum ver tengia ſaman ſcip vár. þes munum ver niota ef lyþa ſcal at ver hofum borð há oc ſnarpt lið oc kænt við oRoſtur. en ein er os með-ferþ um vart rað at ſtiga yfir hofuð varum vvinom. en hvarki dugir dugir os at flyia eða friðar at biðia. gætið til vapna yðaRa oc berit eigi fyrir borð at onytu. hlifit yðr fyrſt gæti hveR annarſ en guð allra var.» back

  97. Sverres saga kap. 120. back

  98. Sverre-soga kap. 143. Versjon fra Noregs kongesoger 3. Oslo. 1979. Oversatt av Halvdan Koht. back

  99. Sverres saga kap. 91. back

  100. Hertzberg 1914: 243–276. back

  101. Ersland 2000: 85. back

  102. Stavnbuer nevnes første gang i Heimskringla i Olav Tryggvassons saga kap. 41 under slaget i Hjørungavåg. Stavnbuene nevnes i samme saga kap. 110 under slaget ved Svolder, der det nevnes at det var utvalgte menn og stavnbuer i forrommet på «Ormen Lange». back

  103. Håkon den Godes saga (Hkr.) kap. 24, Olav Tryggvassons saga (Hkr.) kap. 18. Hasling av voll er også nevnt ved Frædeberg ca. 960 i Sagas of the Norse Kings (Griffith 1995: 185) back

  104. Merknad i Gyldendals oversettelse av Heimskringla: 133. back

  105. Griffith 1995: 185. back

  106. Foote & Wilson 1970: 379. back

  107. Schledermann, Helmuth. Tingsted i KLNM bd. XVIII. Oslo. 1974: 374. back

  108. Det vil si, leidang nevnes en gang i Haraldsønnenes saga (Hkr.) kap. 3, men den var dansk og gikk mot Norge, og har derfor ikke relevans i denne sammenhengen. back

  109. Magnussønnenes saga (Hkr.) kap. 24. back

  110. Magnus Erlingssons saga (Hkr.) kap. 4–7. back

  111. Magnus Erlingssons saga (Hkr.) kap. 19 og 28. back

  112. Under arbeidet med å finne antallet leidangsutbud har jeg kun tatt hensyn til de tilfellene der det spesifikt er nevnt at det er leidangen som er kalt ut. Det finnes flere eksempler på at det nevnes at en konge for eksempel «fikk seg stor hær», men en kan ikke vite for sikkert om dette var leidang. Sannsynligvis var det i mange tilfeller leidang, men det kan også ha vært andre styrker. Harry Øbergs artikkel Leidangsordningen i lys av sagaene fra Historisk tidsskrift 34 bind fra 1948 bruker denne vide tilnærmingsmåten, og opererer derfor med mange flere leidangsutbud; hele 54 utbud fra 1177 til 1276. Jeg regner for øvrig borgerkrigsperioden fra og med Sigurd Jorsalfares død i 1130 til og med hertug Skules død i 1240, slik som er vanlig. back

  113. Øberg 1948: 546. back

  114. Sverres saga kap. 32. back

  115. Sverres saga kap. 37. back

  116. Sverres saga kap. 37. back

  117. Sverres saga kap. 33–37. back

  118. Bagge, Sverre: «Sårt biter sulten lus». Sverre som militær fornyer i Forsvarsmuseets småskrift nr. 35. Oslo. 2003: 17. back

  119. Kort repetert fra innledningen: Med en profesjonell kriger mener jeg en som er tilknyttet kongen som huskar, gjest eller hirdmann, dvs. i et slags husholdsforhold. Ordet profesjonell trenger derfor ikke bety at han automatisk var en dyktig kriger; jeg bruker termen omtrent som en i dag ville beskrive en profesjonell fotballspiller: Han/hun har fotball som yrke og lever av det. back

  120. Sverres saga kap. 8. Noen av birkebeinerne var hardt såret, noen hadde ikke klær og nesten alle sammen var våpenløse. I tillegg var alle «slike ungdommar, så han tykte ikkje dei kunne duge til store tiltak». back

  121. Gathorne-Hardy, G.M. A Royal Impostor. King Sverre of Norway. Oslo. 1956: 113–115. back

  122. Gultatingslovi § 309 Um våpenting og Frostatingsloven § 12. back

  123. Sverre-soga kap. 62. Originaltekst fra Sverris saga: «þa leiddiz bøiar-monnum oc leiðangrſ-monnum at ſtanda þar lengr oc drifu þeir upp i bøinn.» back

  124. Helle, Knut. Norge blir en stat. Handbok i Norges historie. Oslo. 1974: 192. back

  125. Håkon Håkonssons saga kap. 320–321. Versjonen er fra Norges kongesagaer 4. Oslo. 1979. Oversatt av Finn Hødnebø. Se også kapittelet om utenlandsbruk. back

  126. Gulatingslovi kap. 20: Om toftebot, Ersland 2000: 50. back

  127. Se også kapittelet om leidangen i utenlandsbruk. back

  128. Sverres saga kap. 142. back

  129. Sverre-soga kap. 147. back

  130. Sverre-soga kap. 147. Originaltekst fra Sverris saga kap. 147: «Ecki munum ver fylkia rennum a þa ſem harðazt oc hafi nu engi annan fyrir ser. oc dugi nu hveR ſem bezt. oc mvn litla hriþ þurfa firir þui at Baglar munu nu reynaz ſem fyR at þeim mvn ſciota ſcelk i bringu þegar er þeir ſia maNfallit. oc eru þeir i malum meſtir. ſem refr i halanum. gerum þeim ſem harðazt at-lapit þvi at illa muno þeir kunna hoGum er heiman hafa lapit (fol. 76 a) fra kirnu-aſkinum og ſet alldri fyR hverso Birkibeinar ero vanir at fara með vapnum þa er þeir beriaz.» back

  131. Sverre-soga kap. 148. Originaltekst fra Sverris saga kap. 148: «[…] þotti þa SuNhorðum oc Harðengrom þeir ſopa ecki hagliga um tun.» back

  132. Se kapittel 3 om våpen, utstyr og stridstaktikk. back

  133. Sverres saga kap. 163. back

  134. Sverres saga kap. 162–165. back

  135. Ersland 2000: 51. back

  136. Håkon Håkonssons saga kap. 224. back

  137. Sverres saga kap. 47. back

  138. Håkon Håkonssons saga kap. 229. back

  139. Dette slaget er beskrevet i Sverres saga kap. 44–48. back

  140. Sverre-soga kap. 47. Originaltekst fra Sverris saga kap. 47: «En buanda-mugriN ſa er þeir hafa nauðgan hertekiN hingat. þa muno þeir ecki hirta um hvarir falla ef ſialfir ero þeir uſarir.» back

  141. Munkholmen er en liten øy som ligger rett utenfor Trondheim by. Holmen ligger på en slik måte at det ikke er mulig å seile inn til byen usett. back

  142. Gathorne-Hardy 1956: 176–177. back

  143. Se kapittelet om leidangen i utenlandsbruk. back

  144. Gudlaug stallare var en erfaren birkebeinerleder, og var nær ved å miste livet ved Hatthammaren i 1178 (Sverres saga kap. 28). I 1179 er han tilbake i tjeneste og fungerer som Sverres talsmann under forhandlinger med Magnus ved Trondheim en tid før slaget ved Kalvskinnet (Sverres saga kap. 33). I 1181 deltok han i slaget ved Nordnes (Sverres saga kap. 55). Han ble torturert og drept etter slaget i kaupangen i Trondheim i 1181 (Sverres saga kap. 62). back

  145. Sverres saga kap. 48. back

  146. Se kapittelet om utenlandsbruk. back

  147. Sverre-soga kap. 44. back

  148. Sverre-soga kap 47. back

  149. Ersland 2000: 89–90. back

  150. DN II 410. Min oversettelse. Originalteksten er: «[…] þy bidiom ider ok biodom fulkomlika. at þer værer til redo med hæstom idhrom ok wapnom til rikesins værndar sealfs idhars fridar ok frealses, swa at hwarier fim bønder gere føran þen siætta, med godom hæst, wapnom ok koste, ok sitir swa til reidu nat med dæghi. at fara suder til war þa sem þer faer annat bud af os. » back

  151. DN I 121, Bull 1920: 43, Ersland 2000: 89. back

  152. Bull 1920: 153. back

  153. Min oversettelse. Seglremmene henger på DN XIII 31. Originaltekst: «[Ollom m]onnom j Skaun þæim sæm þetta bref siæ ædær høyra sender Jon Hafthorsson q. gudz ok [sine] kungær ek yder þet min herra konnongh Hakon hafuer latit vth næmfna læidangh med oss . . . . . . . . . . . fullan allmænningh með vistom ok halfuan með monnom j landvornn til konongs... » back

  154. Hákonar Saga Hákonarsonar kap. 123 (125) etter håndskriftet Eirspennil fra C. R. Ungers trykte versjon fra 1873. 300 hester (þrjú hundruð hesta) er i realiteten lik 360 hester, fordi et «storhundre» i norrøn tid tilsvarte 120. Se også Ersland 2000: 89. back

  155. Håkon Håkonssons saga kap. 108. back

  156. Kválen, Eivind: Den eldste norske kongesoga Morkinskinna og Hryggjarstykki. Oslo. 1925: 8–9 og 25–26. back

  157. Ersland 2000: 89. back

  158. Håkon Håkonssons saga kap. 123. back

  159. Keegan, John. Store slag – slik soldatene opplevde dem. Oslo. 1979: 86. Originalens tittel: The Face of Battle: A study of Agincourt, Waterloo and the Somme. Mange riddere både på den engelske og franske siden kjempet til fots ved Agincourt. Se også Verbruggen 1977: 97–97 under avsnittet «The knights fighting on foot». back

  160. Verbruggen 1977: 51. back

  161. Ersland 2000: 89. back

  162. Foote & Wilson 1970: 257. back

  163. Vilkuna, Kustaa. Häst (Finland) i KLNM bd. VII. Oslo. 1962: 272 og Tuff, Per. Häst (Norge) i KLNM bd. VII. Oslo. 1962: 277–278. back

  164. Se kapittelet om leidangen i utlandet. back

  165. Sverre-soga kap. 148. Originaltekst fra Sverris saga kap 148: «Sverrir konungr reið hia liðino þa er flottiN var rekiN oc var keſia hanſ all bloðug alt upp a ſcaptit sva at bloðit raN upp a hendr honum.» Her er det litt dårlig samsvar med bruken av ordene «arm» og «hånd» i oversettelse og originaltekst. back

  166. Sverres saga kap. 157. back

  167. Sverres saga kap. 157. Det nevnes også forfølgelse til hest i kap. 68. back

  168. Sverres saga kap. 155. Originaltekst fra Sverris saga kap. 155: «En ver Birkibeinar erum nu ſcip-lauſir ſem þer vituð oc ecki vel við latnir at veria fe yðart eða fior. Megum ver ecki sva ſciot reNa um landit hit efra ſem þeir roa hit ytra» back

  169. Foote & Wilson 1970: 257. back

  170. Soga om baglarar og birkebeinar kap. 27 i Noregs kongesoger 3. Oslo. 1979. Oversatt av Gunnar Pedersen. I dette kapittelet sender baglerne tre skip på speiding etter birkebeinerhæren. back

  171. Håkon Håkonssons saga kap. 238. back

  172. Jeg bruker begrepet «storskip» for å skille disse større skipene med mye fribord fra de lavbordede tradisjonelle langskipene. back

  173. Foote & Wilson 1970: 237. back

  174. Brøgger, A. W. og Shetelig, Håkon. The Viking Ships. Oslo. 1951: 96. back

  175. Gulatingslovi kap. 22: Kor mange skip or kvart fylke. back

  176. Ersland 2003: 147. back

  177. Brøgger, A.W. og Shetelig, Haakon. Vikingeskipene – Deres forgjengere og etterfølgere. Oslo. 1950: 208. Målene er hentet fra Flatøyboken og her ble målene oppgitt i fot. back

  178. Brøgger og Shetelig 1950: 208–209. back

  179. Brøgger og Shetelig 1951: 97–98. back

  180. Ersland 2000: 31, Eiriksdråpa strofe 3. back

  181. Fagrskinna: 108–109. Min versjon er oversatt og med innledning av Johan Schreiner. Oslo. 1972. Beretningene om Hjørungavåg-slaget i Heimskringla og Fagrskinna samsvarer for øvrig godt med hverandre. back

  182. Lund 1996: 9, Ersland 2000: 50. Ersland mener Lunds tolkning kan ha mye for seg for å forstå den norske leidangsutviklingen. back

  183. Olav Tryggvassons saga (Hkr.) kap. 38 og 40. Jomsvikingene hadde tilhold på en øy i Østersjøen, der de levde som krigere og vikinger. I konflikten med Håkon jarl hadde danekongen knyttet dem til seg i anledning ekspedisjonen til Norge. (Ersland 2000: 31). back

  184. Olav Tryggvassons saga (Hkr.) kap. 41. back

  185. Olav Tryggvassons saga (Hkr.) kap. 40. back

  186. Fagrskinna: 114. back

  187. Eiriksdråpa, tatt fra Olav Tryggvassons saga kap. 40 i Heimskringla. back

  188. Eíriksdrápu, tatt fra Saga Ólafs konúngs Tryggvasonar (Hkr. originalutgave) kap. 40. back

  189. Olav Tryggvassons saga (Hkr.) kap. 38. back

  190. Ersland 2000: 43. back

  191. Ersland 2000: 31. back

  192. Sverre-soga kap. 56. Originaltekst fra Sverris saga kap. 56: «þa mælti Ormr konungſ-broþir við ſina menn. hvat veit op þetta. þa ſegir maðr hatt. þar fell nu Magnus konungr. þa mælti Ormr. Scipt mvn þa laundunum. HoGi tengſlin oc roi undan ſem harðazt. oc sva gerþu þeir.» back

  193. Sverres saga kap. 54. back

  194. Sverres saga kap. 52. back

  195. Gultatingslovi § 309 Um våpenting og Frostatingsloven § 12. back

  196. Dette slaget er beskrevet i Håkon Herdebreis saga (Hkr.) fra kap. 5 og utover. back

  197. Håkon Herdebreis saga (Hkr.) kap. 6. back

  198. Brøgger og Shetelig 1950: 270. back

  199. Jfr. for eksempel Sverres «Mariasuden» eller Håkon Håkonssons «Krossuden» og «Kristsuden». back

  200. Brøgger og Shetelig 1950: 272. back

  201. Se kapittelet om landbasert krigføring. back

  202. Sverres saga kap. 146. back

  203. Se kapittelet om utenlandsbruk. back

  204. «Kristsuden» var i tillegg til å være et stort skip rikt dekorert med gullagte drakehoder. Skipet var bygget i eik helt gjennom (Håkon Håkonssons saga kap. 317). back

  205. Sverres saga kap. 91. back

  206. Bagge 2003: 24. back

  207. Magnus Lagabøtes saga: 358. Jeg har brukt versjonen i Norges kongesagaer 4. Oslo. 1979. Oversatt av Finn Hødnebø. back

  208. Bull 1920: 146–155. I disse tilfellene vet man ikke for sikkert om leidangen har vært operativ hver gang, men det viser i hvert fall at leidangsordningen var i live. back

  209. Når det gjelder spørsmålet om overfallet på Bergen i 1429 var leidangens siste tokt skriver Ersland: «Var det verkeleg over og ut for leidangsflåten etter sjøslaget ved Bergen i 1429? Ikkje noko kjeldemateriale fortel at han var i bruk seinare, men det er ikkje det same som at leidangsflåten vart borte. Heilt sikre kan vi vera på at ordninga med leidangsplikt og tenesteplikt for bønder aldri vart avskaffa.» (Ersland 2000: 128). back

  210. Vitalineroverfallene er grundig beskrevet i Ersland 2000: 122–128. back

  211. Ersland 2000: 124. back

  212. Ersland 2000: 124–125. Tallet 100 er kanskje noe overdrevet. back

  213. Ersland 2000: 125. back

  214. Håkon Håkonssons saga kap. 298. back

  215. Brøgger og Shetelig 1950: 287. back

  216. Ersland 2000: 125. back

  217. Ersland 2000: 124. back

  218. Alm 1927: 44. back

  219. Flatnes, Øyvind. Vakre våpen – svart krutt: svartkruttvåpen i krig, jakt og konkurranse. Oslo. 2005: 22. back

  220. Historien om biskop Laurentius på Holar, oversatt av J.H, Jørgensen. Odense. 1982, kap. 7: «På den tid var der hos kong Eirik mange interessante personer fra forskellige lande, og som kunne lidt av hvert. Blant dem var der en mand ved navn Thrand fisiler, og han kunne udføre mange listige ting, dog snarere ved naturlig færdighed end ved nogen slags trolddom. Han var flamlænder. Denne mann kom hr. Laurentius til at holde meget av. Thrand fortalte ham mange ting, for han var meget interessert i at lære gammel visdom, da han var ung, men han beskæftigede sig dog aldri med trolddom eller hedensk lærdom. Engang i juletiden udførte Thrand fisiler krigsbulder. Det bliver så bragende, at kun få kan holde ut at høre på det. De gravide kvinder, der hører det, aborterer, og mændene falder ned på gulvet fra deres siddepladser eller bliver på forskellige måde kastet omkring. Thrand sagde til Laurentius at han skulle stikke fingrene i ørerne, når bulderet kom. Der var ikke mange, der kunde holde ud at være i hallen, da han lavede bulderet, og det er flere ting, ild, svovl, pergament og blår. I kamp laver man ofte krigsbulder, for at de, der ikke er forberedt på det skal flygte langt væk». back

  221. I originalteksten i Laurentius saga biskups er den norrøne termen for «krigsbulder» «herbrest». back

  222. DN I 470, Ersland 2000: 127, Bull 1920: 150. back

  223. Bull 1920: 150. Bull gir også flere eksempler på at skipene ble mindre og mindre på 1300-tallet. back

  224. Brøgger og Shetelig 1950: 271. back

  225. Gulatingslovi kap. 5 Um skipsstyring og Frostatingsloven kap. 7. back

  226. Sverre-soga kap. 143. back

  227. Sverres saga kap. 157. back

  228. Sagaen om Magnus den Gode og Harald Hardråde (Mrk.) kap. 31 og Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 35. Versjonen av Morkinskinna er oversatt av Kåre Flokenes. Hafrsfjord. 2001. back

  229. Kvad av Torleik Fagre fra Harald Hardrådes saga kap. 35 i Gyldendals 1979-versjon av Snorres kongesagaer. Oversetteren har i en fotnote bemerket at ordet modig i siste linje av første vers er å regne som ironi fra skaldens side. * = merknad fra oversetter angående ironi. back

  230. Originaltekst fra sagaen om Haraldz konungs harðráða kap. 35 i Heimskringla. back

  231. Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 34. back

  232. Lund 1996: 62. back

  233. Ersland 2000: 71–76. back

  234. Kválen 1925: 1. back

  235. Schofield, Guy. The Third Battle of 1066 i History Today Vol. XVI, October 1966. London. 1966: 692. back

  236. Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 29, 32, 33, 34, 52 og 60. back

  237. Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 77–78. back

  238. Sagaen om Magnus den Gode og Harald Hardråde (Mrk.) kap. 49, Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 77–78. back

  239. Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 80–83. back

  240. Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 84, Sagaen om Magnus den Gode og Harald Hardråde (Mrk.) kap. 49. back

  241. Hva den engelske fyrden egentlig var har ifølge Ersland blitt debattert: «I eldre historieskriving er fyrden blitt oppfatta som organiseringa av eit breitt folkeleg forsvarsforbund, men i nyare forsking i større grad sett på som eit uttrykk for føydale plikter mellom herre og undersått». (Ersland 2000: 47). back

  242. Schofield 1966: 688. back

  243. Auden, G.A. Harald Haardraade og slaget ved Stamford bro i Norsk Militært Tidsskrift, bind 91. Oslo. 1928: 555. Denne artikkelen er en oversatt forkortet utgave av en artikkel av G. A. Auden, M. D., Ph. D i Journal of the Society of Army Historical Research. back

  244. Jones Chas. Finding Fulford i Medieval History Magazine December 2004. back

  245. Jfr. f.eks. slaget ved Bannockburn i Skottland i 1314. back

  246. Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 84. Originaltekst fra sagaen om Haraldz konungs harðráða i Heimskringla: «… konungsmerkit var nær ánni; var þar allþykt fylkt, en þynzt við díkit ok lið þat ótraustast.» back

  247. Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 87 back

  248. Verbruggen, J. F. The Art of Warfare in Western Europe during the Middle Ages. Amsterdam/New York/Oxford. 1977: 95–96 har mer om beskyttelse av flanker under middelalderslag. back

  249. Se Sverres saga kap. 44–48 og kapittelet om leidangen i Norge på land. back

  250. Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 86. Originaltekst fra sagaen om Haraldz konungs harðráða kap. 86: «[…] fjolði mannz dreif til þeira í Englandi; þat váru frændr ok vinir Tósta jarls, ok var konungi þat mikill styrkr liðs.» back

  251. Anglo-Saxon Chronicle. C-versjon: The Abingdon Chronicle i G. N. Garmonsways utgave fra 1953: 196. back

  252. Fagrskinna kap. 183, ifølge Bull 1920: 74. back

  253. Schofield 1966: 689. back

  254. Beeler 1966: 11. back

  255. Bull 1920: 73–74. back

  256. Fox, William F. Regimental Losses in the American Civil War. Dayton. 1985. back

  257. Ersland 2000: 141. Ersland bruker et eksempel fra 1566 der 7423 mann på 31 forliste skip skal ha druknet. back

  258. Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 84–85. back

  259. Jones 2004. back

  260. Beeler 1966: 16. back

  261. Sagaen om Magnus den Gode og Harald Hardråde (Mrk.) kap. 49, Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 85, Anglo-Saxon Chronicle, C-versjon: 196. back

  262. Harstad, Einar. Litt om norsk taktikk i gammel tid i Norsk Militært Tidsskrift, bind 91. Oslo. 1928: 589. back

  263. Keegan 1979: 184–186. back

  264. Sverres saga kap. 44–48. back

  265. Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 86. back

  266. Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 87. Originaltekst fra sagaen om Haradlz konungs harðráða kap. 87 i Heimskringla: «Mándagin er Haraldr Sigurðarson var mettr at dagverðarmáli, þá lét hann blása til landgongu, býr þá herinn ok skiptir liðinu, hverir fara skulu eða hverir eptir skulu vera; hann lét upp ganga í hverri sveit ii. menn, þar er einn var eptir.» back

  267. Om stevneleidang, se Ersland 2000: 66–67. Leidangen blir stevneleidang når kongen kaller ut leidangsstyrker til stevner og forhandlinger med andre konger og fyrster. Stevneleidangen var et uttrykk for at det lå reell makt bak kongens ord under forhandlinger. back

  268. Sagaen om Magnus den Gode og Harald Hardråde (Mrk.) kap. 50, Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 87. back

  269. Sagaen om Magnus den Gode og Harald Hardråde (Mrk.) kap. 50. back

  270. Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 89. Originaltekst fra sagaen om Haraldz konungs harðráða kap. 89 i Heimskringla: «þat þá víðr hringr ok þykkr ok jafn ollum megin útan, skjoldr við skjold, ok svá fyrir ofan […]» back

  271. Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 89. Originaltekst fra sagaen om Haraldz konungs harðráða kap. 89: «Var því svá fylkt, at konungr vissi, at riddarar váru vanir at ríða at riðlum ok þegar aptr. Nú segir konungr, at hans sveit og jarls sveit skal þar fram ganga, sem mest þarf – ’en bogmenn várir skulu ok þar vera með oss, en þeir, er fremstir standa, skulu setja spjótshala sína í jorðina, en setja oddana fyrir brjóst riddurum, ef þeir ríða at oss, en þeir, er næstir standa, seti þeir sína spjótsodda fyrir brjóst hestum þeira’». back

  272. Griffith 1995: 192. back

  273. Flatnes 2005: 24. back

  274. Keegan 1979: 76–113. back

  275. Beeler 1966: 17. back

  276. Om bruk av schiltron-formasjonen, se Verbruggen 1977: 111–114. Schiltronen var en sirkulær formasjon bestående av pikenerer som var effektive til forsvar mot kavaleri. back

  277. Auden 1928: 558. back

  278. Harald Hardrådes saga (Hkr.) kap. 83. back

  279. Ersland 2000: 76. back

  280. Ersland 2000: 71. back

  281. Håkon Håkonssons saga kap. 319, Ersland 2000: 71–72. back

  282. Se Ersland 2000: 72–73 for ulike årsaker til at kongen hadde dårlig kontroll med mannskapene. back

  283. Håkon Håkonssons saga kap. 319. back

  284. Håkon Håkonssons saga kap. 320. back

  285. Ersland 2000: 73. back

  286. Ersland 2000: 73–75. back

  287. Håkon Håkonssons saga kap. 322. Originaltekst fra Hákonar saga Hákonarsonar (etter Marina Mundts utgave) kap. 322: «Toku ſkotar þa þat rad at þeir ſkutu meir malínu i langbacka ok drogu þann veg at ecki ſkyllde med ollu vpganga ſættin. þuiat þa leid aſumarit ok tok vedratta at veſtna.» Hele beretningen om ufreden med Skottland er fortalt i Håkon Håkonssons saga kap. 314–328. back

  288. Ersland 2000: 75. back

  289. I Verbruggens engelske utgave er begrepet «hack» brukt om fotfolkenes hester. Ordet er nedsettende og betyr noe sånn som «øk» eller «gamp». back

  290. Verbruggen 1977: 113 med referanse til Jean le Bel. back

  291. Bjørgo, Narve, Rian Øystein og Kaartvedt, Alf. Norsk utenrikspolitikks historie bind 1. Selvstendighet og union. Fra middelalder til 1905. Oslo. 1995: 75. back

  292. Håkon Håkonssons saga kap. 326. back

  293. Verbruggen 1977: 113. Verbruggen bruker en samtidig belgisk kilde fra slutten av 1320-tallet, Jean le Bel, kannik fra Liège, som referanse. Han uttaler seg ikke spesifikt om skottlandstoget, men beskrivelsen stemmer sannsynligvis godt med fotfolket til Aleksander 3. i 1263. back

  294. Verbruggen 1977: 150. back

  295. Verbruggen 1977: 155. back

  296. Ersland 2000: 73 back

  297. Verbruggen 1977: 18 med referanse til J.E Morris. Jeg går ut fra at det her snakkes om fotfolket og ikke det tunge kavaleriet. Morris omtaler spesifikt perioden fra Bannockburn i 1314 til 1337, men retrospektivt kan en gå ut fra at skottene handlet på en lignende måte i 1263. back

  298. Hákonar saga Hákonarsonar (Marina Mundts utgave) kap. 326. Originalen bygger på Sth. 8 fol., AM 325 VIII, 4° og AM 304, 4°. Utgitt for kjeldeskriftfondet ved Marina Mundt. Oslo. 1977. back

  299. Ersland 2000: 75. back

  300. Håkon Håkonssons saga kap. 323. back

  301. Håkon Håkonssons saga kap. 326. back

  302. Denne trefningen er omtalt i kap. 326 i Håkon Håkonssons saga. back

  303. Håkon Håkonssons saga kap. 326. back

  304. Contamine 1984: 231, med referanse til Jean de Bueil. back

  305. Håkon Håkonssons saga kap. 326. back

  306. Verbruggen 1977: 154. back

  307. Selve trefningen ved Largs er beskrevet i Håkon Håkonssons saga kap. 326. back

  308. Håkon Håkonssons saga kap. 328. back

  309. Håkon Håkonssons saga kap. 326. Skotske krønikeskrivere kaller Perus for Peter av Curry. back

  310. Verbruggen 1977: 110. back

  311. Verbruggen 1977: 45–46. back

  312. Prins Edvard, som ledet engelskmennene ved Poitiers, deltok selv ved Crécy som sekstenåring, og må ha dermed tidlig ha tilegnet seg verdifull kunnskap om hvordan han kunne stoppe riddere. back

  313. Keegan 1979. back

  314. Verbruggen 1977: 18. back

  315. Ersland 2000: 80–82, Magnus Lagabøtes landslov, III Landevernsbolken, kap. 9, oversatt av Absalon Taranger. Oslo/Bergen. 1915. back

  316. Ersland 2000: 73. back

  317. Ersland 2000: 76 ff. back

  318. Ersland 2000: 76. back

  319. Magnus Lagabøtes saga: 358. back

  320. Árna saga biskups: 168. back

  321. Árna saga biskups: 173. back

  322. Árna saga biskups: 174–175. back

  323. Ersland 2000: 100. back

  324. Árna saga biskups: 175–176. back